Kayaking Portugal – a rocky and wet experience

Being in Portugal in christmas periods is risky business if you aim for river kayaking. However, we hit big time, and found river after river flooded with water that made it possible to run them. Cheap and good food combined with port made the trip very worthy. River notes are coming later, but here is Espen’s video of our trip:

To nye år i liberal kamp for demokratiet i Hviterussland

Det ble en sen kveld i går, men til slutt klarte vi det. En toårig søknad til LNU om videre støtte til Unge Venstres Hviterusslandprosjekt ble levert før fristen i går kveld gikk ut. Den er fullspekket med arrangementer og aktiviteter. Jeg ser frem til to nye år med mange gode seminarer, debatter og ikke minst å møte mange nye venner og ildsjeler som risikerer å miste jobben, bli fratatt studieplass eller havne i fengsel i sitt arbeid mot et liberalt og demokratisk Hviterussland.

I am inspecting a Soviet tank in Belarus at a memorial outside Minsk.

Hentet fra beskrivelsen av prosjektet:

“The Young Liberals project in Belarus aims at promoting democratic youth organizations in Belarus, aid them in their struggle for democracy and freedom, educate them in the proper functioning and organization of politically engaged youth groups, and further the understanding of the situation and challenges in Belarus among Norwegian youth, both inside and outside of our organization.

Belarus is considered to be one of the last dictatorships in Europe, and is ruled in an authoritarian manner by Lukashenko and his security apparatus. Opposition youth groups promoting freedom and democracy exists, but they are divided, weak, and frequently poorly organized. Overcoming the control of the Belarusian KGB and other state organs, and repudiating the propagandist lies of the regime is a major challenge. The primary aim of our project is to use our organizational skills and experience to educate and cooperate with the Belarusian youth opposition to function more effectively. This education includes topics such as organizational structure and culture, conflict resolution within organizations, effective outreach to youth to capitalize on their idealism and enthusiasm, and how to campaign in difficult conditions to create an understanding of the oppositions political goals and ideals amongst the wider population.

Organizations in Belarus operate within a very difficult legal framework and frequently run into problems with the authorities. This raises the bar for people who are considering actively joining youth organizations, and creates a number of other challenges when it comes to running the organizations on a day-to-day basis. Our presence in Belarus and the assistance we can give to our partner organizations create new opportunities that otherwise would not be there, and helps young people take active part in organizational life to influence their current situation and their future.”

Monstermaster – med lyd av bekkesildring?

Fra mastene som går mot Kikutstua i Nordmarka, Oslo

Kyllingbønder anklager svinbønder for å subsidiere driften deres

Debatten nå er riktignok mellom melkeprodusentene, men i et lite nostalgisk gjenblikk av hva jeg har skrevet tidligere får jeg meg til å kikke tilbake på et blogginnlegg fra min gamle blogg om sutrete bønder fra sommeren 2008:

Barn av bønder i et "selvforsynt gårdsbruk" langt oppe i fjellene i Ladakh.

I landbruksnorge er det tydelig full krig dem imellom. Vanligvis er det ikke bønder som klager på subsidieringen, men kyllingbonde David Koht-Nordbye mener han subsidierer svinebønder ved å få en lavere pris enn ham burde få lov til å ta. Har Koht-Nordbye noen gang tenkt på at det kan virke urettferdig at hele den norske befolkning subsidierer et stadig skadeskutt landbruk? Tydeligvis ikke, for hans neste uttalelse er om mulig enda mer på villspor:

“- Jeg jobber gratis for at folk skal få billig mat”.

Med tanke på hvor mange villige bønder i utviklingsland som bare venter på å få komme inn på de norske markedene til det beste for både de og norske forbrukere vil jeg anbefale David å slutte med sin veldedighet til oss med èn gang – jeg vil ikke klage et sekund. Bønder har alltid vært for og imot subsidier og handelsreguleringer siden Norge ble et fritt land slik det selv passer dem. På 1800-tallet var Norge mye fattigere, og mange flere bønder var åpne for handel på tvers av grensene – til det beste for alle. Allikevel var for eksempel østlandsbøndene for tollbarrierer på korn fordi de ikke var like flinke på dette som vestlandsbøndene – som gjerne ville ha full handel med utlandet. Dette kan også sees i utviklingsland nå – hvor de fleste bøndene er for frihandel fordi det er til det beste for dem. Populismen leve lenge, men jeg vil alltid kjempe for det som er best for den svakeste (og alle): Fri handel.

Venstres Liberalitet

“Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i” konkluderer jeg i  Venstres medlemsblad, Liberal. Etter valgnederlaget til Venstre skrev jeg meg opp noen tanker, og som ikke rakk utgaven rett etter valget, men ble publisert nå.  Bedre sent enn aldri:

“3.9% er et slag i ansiktet. Ingen tvil. Etter å ha brukt mye tid på å snakke Venstres politikk og vært i utallige skoledebatter, er det ingen god opplevelse å starte med en dårlig valgdagsmåling for så at det kun går nedover utover kvelden. Da vi entret et utested senere på kvelden vardet liten vits i å ta den siste gravølen der, puben var alleredeoverfylt av gledesrusede Arbeiderpartifolk. Men nok syting.

Det ligger nok en god del sannhet i Lars Sponheims påstand om at velgere taktisk stemte Arbeiderpartiet fordi de var redd for Fremskrittspartiet, samtidig som det nok ligger like mye sannhet i at endel taktisk stemte Høyre for å sikre en borgelig regjering. Således havnet Venstre i den forferdelige skvisen der man ikke var en del av den ene eller andre løsningen. Å være et sentrumsparti i enblokk-valgkamp har aldri vært en god posisjon.

Derimot er det viktig å ta med seg at Venstre ikke bare kan skylde på en blokk-valgkamp. Politikken må selvfølgelig også ta sin del. Og man må nok ta tak i det faktum at ytterst få har noe spesifikt imotVenstre. De aller fleste synes Venstre er et godt parti, men klarer ikke helt å identifisere seg med det. Altfor ofte havner Venstre i en klemme. Det er vanskelig å få frem budskapet “litt friskoler” eller “litt landbruk”. Eller for den saks skyld; “litt EU”. Venstre er et parti med lange tradisjoner, og ofte kan disse virke forvirrende for velgerne nettopp fordi de gir noen uklare og populært kalt “vingle”-standpunkt. Samtidig er jeg særdeles stolt over mange av de saker Venstre skiller seg ut i: En liberal og human asylpolitikk, et kraftig engasjement for miljøet samtidig som et ønske om et næringsvennlig samfunn som oppfordrer til entreprenørskap og nye løsninger på gamle problemer. Det er slikt politikk som må formes i Venstre. Partiet må rendyrke sin liberalitet, og på den måten tørre å støte noen fra seg samtidig som den trekker andre til. Og som en symboleffekt: Partiet må forkaste sin bruk av ord som sosialliberal. Ikke fordi man skal kutte det sosiale i politikken, men fordi det viser en frykt for å ikke satse fullt på en liberal tradisjon, som i høyeste grad også er sosial i sitt vesen.

Det blir feil å bevege seg, som Sponheim har hintet om, over Youngstorvet til Arbeiderpartiets høyborg. Dersom Venstre skulle ønske å kompromittere såpass mye med sin politikk for å inngå regjeringsmakt er det bedre å holde seg unna regjeringslokalene. Et rent underparti av Høyre vil heller aldri kunne gi høy oppslutning. Venstres sentrumsposisjon kan fungere som en garantist mot de illiberale ideer uansett farge på utspillet: en uansvarlig, offentlig pengefest eller en allergi mot å tenke nytt i offentlig sektor. Venstre må snakke politikk og erobre den nisjen liberal politikk har i det norske samfunnet. Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i.”

Dykking i Dahab

Denne julen har i sin helhet vært en rekke av svært uventede hendelser. Den opprinnelige planen var å tilbringe den i Japan sammen med et par venner, hvor alle hadde kjøpt billige billetter tidlig i høst. Men British Airways’ fagforening truet med streik (apropos, hvem truer med streik i julesesongen når selskapet selv holder på å gå under?!), og jeg booket om flybillettene for å ikke miste ferien totalt. Derfor har turen nå gått til dykkerparadiset Dahab i Egypt, og i morgen drar jeg videre til Portugal for å prøve elvene rundt Porto. Dagene har gått bort til soving og dykking, og selv om jeg ikke har noe kamera å ta med på dykkerturene, fikk jeg noen flotte bilder når jeg snorklet på stranda, bare femti meter fra kysten, en fire-fem meter under vann.

Simen vinker til kamera med en drakefisk i forgrunnen. foto: Kjetil Eide

De velkjente Nemo-fiskene. Foto: Simen Eide

Moreneåler som kikker frem fra en stein. foto: Kjetil Eide

Moreneål i profil. foto: Simen Eide

Drakefisker. Foto: Kjetil Eide

Drakefisk (Lion Fish) er en ganske vanlig fisk. Den har trege bevegelser, men du vil ikke røre ved den. Giften som sitter i piggene skal være en av de giftigste i havet. Av en firebarnsmor som hadde vært så uheldig å røre en med hånden sa det var ti ganger verre enn å føde barn, så der har alle overmodige fedre en mulighet til å vise at de også tåler smerte.

Under en stein fant vi ti moreneåler (moray eel), som ikke var spesielt redde. Vanligvis freser de så fort du kommer innenfor fem meter radius, men disse var tydeligvis vant til utallige snorklere og dykkere som kikket på de. Synd, de er mye morsommere når de viser tenner.

Har vi råd til å sløse?

I dag skriver jeg om klima og klimatiltak i Dagsavisen. Du kan lese innlegget på Dagsavisen.no. Under følger førsteutkastet, som både er noe lenger, og ble skrevet før København-floppen var et faktum:

Har vi råd til å sløse?
Klimatoppmøtet i København er blitt beskrevet som årets viktigste internasjonale møte, der man skal forsøke å bli enige i et av det globale samfunnets vanskeligste oppgaver. Det ser ikke ut til at det går så bra. Kjernen i problemet er å få med seg utviklingsland, som også har en stor interesse av å fortsette sin velstandsvekst. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har, få mest klima for pengene og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi. Å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det Norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak. Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler. Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Det kan være problematisk. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk til en slik ordning. Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer: “Utslippene i EU er bestemt av mengden utslippstillatelser. Så lenge denne er gitt, er utslippene bestemt, helt uavhengig av ny produksjon av ren kraft”. Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den null-endringen de grønne sertifikatene har, tror forskerne.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og europa. Dette er et farlig felt: toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Kjernen i problemet til København-toppmøtet er at utviklingsland ikke bare tenker på miljøutfordringene. Og det er nok ikke så rart: ‘Fremtidige generasjoner’ er kanskje ikke det mest nærliggende å tenke på når minstemann verken får skikkelig skolegang eller medisiner. Fattigdomsproblemene er fortsatt betydelige, men man har sett at veien ut av fattigdom for mange øst-asiatiske land er gjennom økt global handel. Der har den ekstreme fattigdommen blitt over halvert siden 1990. Derfor er det et paradoks at antiglobaliserings- og miljøforkjempere krever mer lokal produksjon av hensyn til miljøet og de fattige landene. Å fjerne nødvendig vekst til utviklingsland er nok ingen god strategi for å få de med på forpliktende kutt. Samtidig kan man betvile miljøgevinsten av dette. Mesteparten av det en banan slipper ut i klimagasser kommer fra bilturen hjem fra butikken. Transport er riktignok noe miljøfiendlig, men neppe et argument for å avslutte global handel.

Det er ikke i København den store klimaavtalen blir fremforhandlet. Den kampen er allerede tapt, og neppe på grunn av for mange ressurser til å løse problemet. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.

- Local Government is a minefield and a graveyard

At statsbudsjetter ofte har en trang til å tillegge kommuner nye oppgaver samtidig som inntektene til kommunene strupes, er et velkjent fenomen i mange demokratier i dag. Kanskje man kan kalle det en ny form av “The Road to Serfdom”? Eller, som Yes Minister så fint kaller det: “The minefield of local government, its a graveyard…”

Laffer og Voodoo

Høyre argumenterte valgkampen med at lavere skatter fører til høyere skatteinntekter. Ved dynamiske effekter vil en skattelettelse gi en større  kake, og dermed skape såpass mange arbeidsplasser at de totale skatteinntektene blir høyere. Jens Stoltenberg parerte dette med å kalle det Voodoo-økonomi: valget er tross alt mellom “velferd eller skattelette til de rike”. Og selv om lavere skatter er viktig for mye og mangt, må man nok si seg enig i Stoltenberg om Høyre og Unge Høyres voodoo-økonomi.

For Høyres teori om høyere skatteinntekter ved lavere skatter kommer fra den berømte Lafferkurven, som stammer fra den Nord-afrikanske økonomen (og altmuligmann) Ibn Khaldun,  og senere blitt beskrevet i “General Theory of Employment, Interest and Money” av John Maynard Keynes. Derimot var det Arthur Laffer som gjorde teorien offentlig kjent på 80-tallet. Lafferkurven tenker seg at dersom du øker skattesatsen gradvis, vil du etter et visst punkt få lavere skatteinntekter. Teorien kan visualiseres ved et ekstremtilfelle med 100% skatt, der ingen vil ha noe incentiv for å arbeide, og dermed vil det heller ikke komme inn noen skatteinntekter.

En enkel fremstilling av Lafferkurven. Hentet fra politicalbooks.wordpress.com

Spørsmålet da er selvfølgelig hvor denne grensen går, og det er her mange bruker teorien litt for enkelt. Selv om Høyre er noe uklare i sin tale, kan man tolke de i verste mening og tro at ved dagens skattetrykk vil skatteinntektene øke ved lavere skatt. Hittil er det lite bevis på at noe slikt stemmer, og så godt som alle økonomer er enig i at generelle skatter ikke er på “høyresiden av lafferkurven”. Mange advarer politikere å ta noe slikt bokstavlig. Reagans budsjettsjef, David Stockman, skriver i Triumph of Politics:

“The whole California gang had taken [the Laffer curve] literally (and primitively). The way they talked, they seemed to expect that once the supply-side tax cut was in effect, additionalrevenue would start to fall, manna-like, from the heavens. Since January, I had been explaining that there is no literal Laffer curve.”

Lafferkurven forteller oss derfor mye om de dynamiske effeketene vi kan få ved å endre på skatten, men det er ganske stor enighet om at redusert skattesats ikke vil øke skatteinntektene. Derfor er det bare rett og rimelig at Høyre blir beskyldt for Voodoo-økonomi. Og det er synd, for hvis argumentene for lavere skatter i Norge skal reduseres til en dårlig løgn om hvordan staten får mer penger fra en reduksjon i skattesatsen, da blir det lite skattereduksjoner. Å redusere skatt er ikke bra fordi staten får mer inntekter. Å fjerne skatt er bra fordi det fører til at folk får mer innflytelse over egne liv, det gir mer spillerom for individer i samfunnet, men det oppfordrer også folk  til å arbeide mer for seg, sin familie og det de selv tror på. Kanskje blir ikke tapet i skatteinntekter så stor som SSBs analyser tilsier (de har ikke en dynamisk modell), men det blir mindre penger til stat. Og det er også gode nyheter for oss som mener at en skattepolitikk ikke skal maksimere inntekt til staten. At myndighetene ikke skal ekspandere og stadig dele penger utover til nye formål i en sosialdemokratisk shoppingstat.

Sesongen var og er ikke helt slutt allikevel

Midt mellom kjøpesentre, Ekraveien T-banestasjon og all den julestressen jeg antar starter rundt nå brøt jeg løftet som ble gitt i forrige bloggpost om at padlesesongen var slutt. Lysakerelva var en stor opptur, og å tro at dette var noe som ble gjort da absolutt alt annet blir for tørt/kaldt/umulig var svært feil.

Lars forsikrer seg mot kulde.

Lysakerelva var i dag med sine 5400 liter/sekund (måler er her) en flott lekeplass for en gjeng høsttrøtte padlere. Og selv om halvparten holdt på å trekke seg da vi skulle begynne å skifte i morges, var det “great success” under hele turen.

Lars ned "fossen i lysakerelva"

Elva startet med et lite drop som er enkelt på høyresiden. Så litt småting før man kom til høydepunktet på turen, nemlig noe jeg tidligere kun har hørt om som “fossen i lysakerelva”. Det er en tre-fire meter høyt drop som er god å øve boofetrening på. Dersom du orker å bære opp for å prøve på nytt. Ellers er den fin å padle bare en gang også.

Espen på vei ned dobbeltdroppet

Etter det kom en liten men kul terskel før man kan bære forbi Solfossen, som  egentlig bare er å holde støttetaket klart hele veien ned og satse på at det går greit (derimot mente ingen av oss at vi hadde et såpass godt støttetak). Den andre store begivenheten (unntatt det å kunne padle i en mørk tunnel under veien), var et flott dobbeltdropp.

Simen på vei ned "fossen"

Siste bilde beviser at jeg trenger et bedre kamera for fremtidig fotografering. Men turen var flott, og jeg håper sesongen ikke slutter på leenge. For dette var en perle av en elv jeg vil padle mer i år.