Store Skagadølstind

Blinking på facebookchatten:
19:01 Vegard
Vi skal gå storen og har en ledig plass. Lyst til å være med?
19:02 Me
Ja!

Storen. Hurrunganes midtpunkt. Først besteget av den engelske klatreren William Slingsby i 1876 etter at de to nordmennene med på ferden snudde av frykt og utmattelse. Ytmykelsen vil for alltid stå skrevet på alle kart: Mohns skar. Så langt kom Emanuel Mohn og Knut Lykken. Først to år etter, i 1878, klatre nordmannen Harald Petersen å ta seg opp til toppen. Et skår i den norske nasjonalromantikken.

Kikki og Vegard koser seg på toppen med kake og skrytetelefoner.

Vi startet derimot fra andre siden, og slo oss til rette utenfor Turtagrø med telt og kulegrill på fredags ettermiddag. Været så ikke bra ut, og en tidlig kveld ble fremskyndet av regn. Frokost ble 04.00 på lørdag morgen, der vi konstanterte at toppen ikke var bestigelig denne dagen. En del av laget måtte på jobb mandag morgen, så vi bestemte oss for å ta turen opp dalen og overnatte i nødbua “Hytta på Bandet” for å kunne komme tidligere hjem på søndagen hvis det skulle være mulig å støte den dagen. Hytta, en liten gulvplass som i hovedsak gir ly for regn og vind, var vårt koselig tilholdssted for resten av døgnet. På lørdagskvelden så været ut til å lette: Vi kunne for første gang skimte toppen gjennom vandrende skyer. Optimismen steg mens vi hakket opp ferdigmarinerte flintsteiker og lagde gryterett av dem. Kulegrillen var ikke særlig prioritert til å ta med opp til bandet.

Ut mot midtmaradalen i morgensol.

Søndag 27. juni kl. 0330: Hoppe ut av soveposen i boxern, på med dunjakke og fjellsko. Ut av hytta, klar himmel, ser bak og over hytta. Store Skagadølstind står som en svart klippe rett opp mot himmelen. I dag skal det støtes! Fordelen av å ha startet så tidlig viser seg når vi når det første snøpartiet. Vi har skare og kan lett traske oppover de bratte bakkene med stegjern, uten å synke til knes i snø. Ikke et sted du har lyst til å miste balansen, men til gjengjeld fysisk enkelt. Så er det opp steinura og over svaet, klyving. Etter å ha gått feil vei et sted ender vi opp med en firer-taulengde. Til slutt finner vi hjørnet hvor klatringen begynner. Da følger fire taulengder. Det er ingen vanskelig klatring, men med en vanskelig kommunikasjon, buldrende snøras under deg og en enorm eksponering får man et religiøst forhold til fransk klatreutstyr:

La ditt tau holde, la din vilje skje i fjellheimen som på klatrefeltet. Gi oss i dag vår dose flaks. Forlat oss vår skyld, slik vi og forlater Frankrikes skyldnere. Led oss ikke inn i dumdristighetens fristelse, men frels oss fra for få sikringer. For Frankrike er ditt, og arrogansen og den elendige politikken. Amen

Kikki og Simen er over middels fornøyd med å sitte på toppen.

Siste taulengde går fra en stor steinhylle, over en stenbro opp noen svaberg før man topper ut på en skikkelig alpin topp: Spiss og liten. Vi satt der i tre timer og nøt utsikten over fjellmasivene rundt oss: Maradalstindene, Skagadølsryggen, Glittertind, Galdhøpiggen… Alt i full sol og skyer som sakte smøg seg forbi under oss. Storen var besteget.

Simen poserer på breen foran den nylig bestegede toppen.

Takk til Kikki, Vegard, Johnny, Sylvia, Bjørn for en bra tur.

Å streve for samfunnet

Hvorfor studerer man? Skal man tro en elev som nettopp gikk ut av videregående skole med topp karakterer i dagens Si ;D, er det for samfunnet sin del: “Alt jeg sitter igjen med er en bok om noe jeg faktisk ikke interesserer meg for” er hvordan eleven reagerer på at hun bare har fått en bok om norsk folkehistorie som belønning etter tretten års strev og slit for samfunnet. Mange stundenter er ikke veldig annerledes. Krav om høyere studiestipend, flere studentboliger og bedre vilkår for studenter følges med argumentasjon for at høyt utdannede mennesker bidrar mer til samfunnet, og at de derfor gjør samfunnet en tjeneste ved å studere.

Hvorfor studerer man? Er det for å oppfylle sin plikt til samfunnet, eller er det fordi studenten søker etter egen kunnskap for kunnskapens del, forståelse av verden rundt seg og kanskje en interessant karriere?

Har jeg misforstått hvorfor man studerer?

Skogsåa – a gem in Telemark

Nice, steep creeks in a beautiful, sunny gorge. That is what Skogsåa is al about. And then of course, the 14 metre vertical slide.

Telemark is a gem of Norway if you know your way around. Ive only been there  once before, but when I heard people were going for Skogsåa, i easily jumped in the car and drove after. Although, I did not expect what I saw when we were hushed out of the cars halfway to put-in, only to see one of the most massive vertical slides Ive ever seen in, in between some trees in the far distance. It seemed impossible to think about anything else as you went down the very nice sections before – your mouth were dry already.

This slideshow requires JavaScript.

But alas, there are dam construction plans for this river, that will ruin both the run and the beautiful landscape it runs thorugh. Why will they just not build a nuclear power station instead?!

Leira paddling on Constitutional Day

On the 17th of May, streets in Norway are filled with people celebrating Norway’s constitution, signed in Eidsvoll 1814. It is packed with young kids walking parades singing songs, hangover high-school graduates that will take their exams in a couple of weeks after a month of partying, and two kayaks on one car in Oslo. After all, there anything better, than going kayaking with two british lads more interested in whisky than liberty? (damn imperialists)

We went to Leira, a creek only 15 minutes away from Oslo Airport Gardemoen. It is a short run, but does have some holes you want to know about before you go down there. We paddled it at around 24 m3, and the gauge is found here.

George is heading down Gåfossen in Leira

It starts easy, and quickly gives you a tastes of long slides and nice lines. In then picks speed, and after a slide with big consequences if you swim, you get to the highlight of the day: Gåfossen. Its a slide/drop combination for about 30 metres (not vertical), spitting you out in a nice wavetrain at the bottom where you can look back at your conquest. Action on movie after 15 seconds.

XCreek i møreland

Helgens fest var på Xcreek i Volda. Vanngudene sto oss ikke helt bi, og konkurransen på fredag ble flyttet fra Rossåa i Ørsta til Bygdeelva i Hellesylt. Et flott strekke med mange morsomme punkter. Ellers ble det skliepadling i Liadalen utenfor Ørsta for meg og Jonny på lørdagen. Ikke mye vann, men mye god fart og helning. Søndagen gikk til årets (hittil) største elv: Jølstra. Her var det faktisk mulig å sette seg fast i et par valser, noe som har vært (tilnærmet) fraværende både på Korsika og i Portugal. Morsom åpning, og ellers en fin søndagselv med høy read-and-run-faktor. Søndagsnerver anbefales.

Easter Corsica 2010

Thanks to all members of team Kjernegruppa for the trip! Pictures and river notes will come when my laptop is working again.

Kayaking two sections of Rio Louredo

Jonny on Upper upper Rio Louredo

The last days of Portugal, we did Louredo 2 and the upper, upper Louredo WW IV+ (V). The second was packed with spots in a deep valley with fun and demanding moves. We spent loads of time scouting due to bad sight, but often finding a way past.

One time we had to walk 50 metre upstream, an acitivity that took about 30 minutes moving from eddie to eddie, in order to get past a point. It was, however, a river I would not miss, and the Louredo 2 was a good warm up for the following day’s upper part.

Rio Cabrao and Rio Olo

Rio Olo WW III / IV- is maybe Tua’s smaller brother. It had waves and trees in the river, but was fun, and we was also quickly guided by Jorge down this river. A good wake-up call for what lay ahead…

One of Rio Cabrao many rocky slides.

Cabrao (Portugese for male goat) was maybe the most nerve wrecking river of all Portugal. You are navigating through 1-2 m3 of water that is barely touching the rocks in its race with you towards the next pool of half a metre. And this race is long. Channels too small for boats, slides of lengths I barely thought was possible in such a rocky river, and with rapids of lengths far longer than men are supposed to paddle, Jorge lead the way with some shitty scared tourists just waiting for the shoulder to dislocate (after the run we heard the name and met the guy that named the run. It was actually called “shoulder dislocation”). This is the river to bring a local: we spent 20 minutes doing it, but we would probably spent the night there if we were to inspect all the rapids. Jay proclaimed the grading: “Its a WW II if you’re on the line, but a WW VI if you’re off…”

Jonny streches his neck down the last slide in Cabrao.

Kayaking Rio Cavado and Rio Mouro

Jay on one of the slides in Rio Cavado

We tried Rio Minho, but instead of the 25-125 m3 suggested in the guidebook, we had maybe 600 m3, and it was all flat. A truly no-go. At the evening we managed to get another river in, the Rio Mouro WW IV-, a very nice eddie-hopping river with a nice drop we did not have time to do. Managed to get to the take-out 10 minutes before complete darkness, and loaded the kayaks on the cars blinded. A shame, the bonus section (that came afterwards) was supposed to be very nice.

Jonny is taking a deep breath for the portage down to Rio Cavado, upper section

Cavado is described in the guide to be one of Portugal’s top three rivers, and it did not ashame itself. We did a section a bit above the normal run, by walking a kilometre up from the uppermost village, and then carried the boats down to the river through a path made from landslide that gave us space from the torns. The first section WW III+ (IV) was a great warm-up, with some hints of how the most popular run was like. The Cavado run WW IV (V) was something for itself. Grand slides and intense eddie-hopping in a scenery taken out of Tolkien’s mind made it a spectacular river. Especially two slides are worth the whole trip to Portugal, make sure you don’t miss them.

Kayaking Rio Tua

My first big real river in Portugal was Rio Tua WW IV- (IV). The Tua was big, big, big. It had several metre high waves, and very few stoppers at our waterlevel. Most was just pure fun, and some nervousness, when you threw yourself off a wave, reassuring yourself you’re not falling into a large hole. Its a large valley, with a nice view all throughout.

Espen takes a shot of the river Tua.

The last section had some nasty holes you didnt want to catch with your boat, but was easy to inspect from right. At take-out we met some nice dam-workers telling us the not so nice plan of damming the river, schedued next winter. Lets hope they fail.