Er Ernesto Guevara et godt forbilde i kampen mot sosial dumping? Mannen som egenhendig drepte flere hundre politiske fanger og beordret henrettelsen av veldig mange fler? Mannen som forherliget Soviet? Eller med tanke på Stensrud sterke stilling i LO, er Guevara en person som LO har lyst til å identifisere seg med?

LO-sekretær Ellen Stensrud poserer med Ernesto Guevara i bakgrunnen.

Ny dag på Civita. Kaffe kokes, småprat skjer og jeg blir gjort oppmerksom på et leksikon utgitt 1976 med det formål å “bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen”. Redaksjonen besto av intellektuelle og politikere, blant annet Rune Slagstad, tidligere nestleder i Sosialistisk Venstreparti. Leksikonet er PaxLeksikon, og har mange gullkorn. Jeg skal prøve noen få, la oss begynne med en uskyldig èn; kapitalisme:

“Markedsaktørene konkurrerer med hverandre og deres hovedmotivasjon er å øke sin inntekt mest mulig. De fleste eier ikke produksjonsmidler, og må derselge sin arbeidskraft for å få en inntekt. De eiendomsløse står fritt til å selge sin arbeidskraft til de sektorene og foretakene der de får mest igjen for den, et forhold som gjør at det ikke er meningsfullt å snakke om noen “antikk kapitalisme” basert på slaveri.”

Nord-Korea
Nord Korea er kanskje verdens mest totalitære stat. Et land hvor det er legitimt at straff kan gå i arv i tre generasjoner. Nord/Sør-Korea brukes også som et av tekstbokeksemplene på hvor viktig institusjoner er, ettersom de to landene startet med lik kultur og økonomi før splittelsen. Nå forstår jeg hvor Kristin Halvorsen har fått full barnehagedekning-ønsket sitt fra:

Dagens Nord-Korea mangler alle innslag av luksusvarer og luksusforbruk, men det er et samfunn uten arbeidsløshet, et samfunn med barnehage til alle barn, med 11 års obligatorisk skolegang, med gratis sosiale ytelser, med en pensjonsalder på 60 år for kvinner og 65 for menn, et samfunn uten sult eller underernæring.

Samtidig, situasjonen i Sør-Korea er ikke like bra:

Også Sør-Korea har hatt store økonomiske framganger i samme periode, men på vesentlig andre premisser. (…)Den raskt økende industriproduksjonen og eksporten er bygd opp på kapital fra USA og Japan og gjort mulig gjennom forbud mot fagforeninger, ekstremt lave lønninger, barnearbeid, ingen arbeidstidsbestemmelser etc.

Eller hva med innledningen om Mao Tse-tung, en av verdens ledere med mest menneskeliv på samvittigheten?

Mao (1893-1976), den kinesiske revolusjonens ledende teoretiker og organisator og den dominerende kraft i oppbyggingen av folkerepublikken Kina. Mao Tse-tung er en av historiens store revolusjonære ledere.

På kontoret har kaffen satt seg i vranga i halsen (jeg trodde heller det ikke var mulig). Både av latter og rystelse.

För mig som ser öppenhet och invandring som något av det viktigaste och mest berikande som finns för ett samhälle är det omöjligt att sympatisera med ett parti som driver en sådan politik och använder sådan retorik, oavsett hur liberala de är i sin kritik mot förmynderi och regleringar.

Men invandringspolitiken är inte partiets enda avvikelse från den liberala vägen. Frp är en av de sista norska anhängarna av ett förbud för äktenskap och adoption för homosexuella, och partiet kräver ständigt högre offentliga utgifter än de andra partierna, särskilt för sjukvård och äldreomsorg. Men de tänker inte betala för det, för de har en sedelpress som drivs med olja.

Det er enda godt for oss “skikkelige liberalister” å se en av de mest profilerte liberalister i vår tid kritisere Frp sin selvutnevnte liberalismestatus. Han tar et oppgjør med Frp sin innvandringspolitikk, som både er fordomsfull og populistisk. Dette vises også i Fremskrittspartiet Ungdom. Mange der er gode liberale på mange områder, helt til man kommer til innvandring. Der hevder man ofte at fri innvandring egentlig er målet, men at systemet gjør at man må ha sterk begrenset innvandring. Tull, mener Norberg om denne holdningen:

I så fall kunde ju Frp ha kombinerat en kamp för friare invandring med en annan integrations- och bidragspolitik, eller i alla fall behålla dagens system. Nu kräver de i stället att invandringen ”begrenses kraftig” enligt partiprogrammet, de vill praktiskt taget stänga Norges gränser och skicka asylsökare till läger i Afrika.”

Herlig lesning! Men som et tillegg til Norbergs refs av Frp sin populisme vil jeg komme med en oppfordring til liberalister i frp og Fpu: Forlat partiet eller gjør alt dere kan for å endre det.

Jeg våknet litt brått i dag morges da radioen krisemaksimerte en totalt ikke-sak man knapt ser utenfor agurksesongen. Hvis man ser bort i fra svineinfluensaen, selvfølgelig. Bjarne Håkon Hanssen skal over i det private næringsliv og bli PR-rådgiver, og det ser ut til at hele Norge synes dette er en alvorlig synd:

“De trår over en etisk grense. Slik gjør man bare ikke. Dette er forbilder som river ned synet på rett og galt og gjør stor skade” , Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet

“Det er ille at så sentrale politikere mener PR er mer verdifullt enn omsorg, skole og velferd”,
Karin Andersen fra SV til Dagbladet.

Men det er ikke bare SV og Lundteigen som kommer med merkelig kritikk (dette gjør de jo ofte uten at man bør tillegge det noe særlig større vekt). Også tidligere Ap-veteran ser ikke ut til å reagere på at Hanssen skal inn i næringslivet. Ifølge NRK: “Ørbeck Sørheim mener at det å selge slike tjenester til et slikt prisnivå, 3500 kroner timen, viser at klientene ikke kommer fra det sjiktet som er Aps velgere.”

Dette er mer enn nok! For det første, folk med noen prinsipper bør gi blanke i hva en ekspolitiker ønsker å bruke tiden sin på. Å anklage en mann som har brukt 29 år av livet sitt i politikken for å mene at næringsliv er viktigere enn offentlige oppgaver er ikke bare nærsynt på hvor velstand faktisk kommer fra, men viser elementær mangel på vurderingsevne. At Håkon Hanssen har lyst til å “skape verdier istedenfor å bare bruke de til gode formål” som han sa selv, bør og må respekteres. Eller som @norchris sa til meg på twitter i morges: “det er langt bedre at ap-topper går til næringsliv enn at de fyller alle toppstilingene i stat og kommune”. Amen.

Ørbeck Sørheim har et like usmakelig utspill som tydeligvis viser at han fortsatt lever i en tid hvor Partiet skal tjenes uansett. Og han glemmer kanskje at LO og Bondelaget er ganske så sterke lobbyorganisasjoner?

Lobbyorganisasjoner til politikken er kanskje ikke det mest heldige for et åpent og inkluderende demokrati. Derfor er det viktig at det er åpenhet rundt slike forhold. Men å kalle det å gå fra rett til galt, slik Lundteigen gjør, blir paradoksalt. Å i tillegg be Partilederen styre over en som allerede har sluttet, minner om et arbeidsliv hvor arbeidsgiver har evig rett til å bestemme over sine arbeidstakere. Kanskje ikke et slikt arbeidsliv Ap står for, muligens unntatt internt (i LO)? Dersom det er noe innesideinformasjon som Hanssen kan misbruke i sin nye jobb er det Karanteneutvalget som må avgjøre, og langt mindre noe å lage noe politisk poeng over. Men så ser det heller ut til at problemet ikke er at han misbruker sin makt i næringslivet, men at han “vil være profittsøkende”. Og det er folk med slike meninger vi vil ha til å styre landet vårt?

Jeg hadde ikke så mye til overs for Hanssen i starten av den rødgrønne regjeringen. Panzer-Hanssen forsøkte Unge Venstre å kalle han da i forhold til asylpoltikk. Hans utspill om snåstadmannen vakte heller ikke mye sympati i meg. Men etter hans modige utspill om legemiddelassistert behandling (populært kalt heroin på resept) og hans avgangskarakteristikk av Gerd-Liv Valla i forbindelse med IA-avtalen, har han gått til en klar favoritt. Kanskje etter påtroppende Audun Lysbakken.

IPCCs ekstrapolarsjon på temperaturutviklingen versus ekstrapolarsjon gitt ved svingninger. Kilde: tu.no

Teknisk Ukeblad belyser en viktig del av den akademiske klimadebatten i sin artikkel “- Lei av CO2-hysteriet“, der de interjuver flere anerkjente forskere som stiller kritiske spørsmål til FNs IPCC klimamodeller og antagelser. Dette er stemmer som sjelden kommer frem i den offentlige debatten, selv om sålangt jeg selv klarer å vurdere har mange interessante poenger. De blir fremstilt som outsidere som kjemper en håpløs kamp mot media som leter etter katastrofeoverskrifter og CO2-spøkelset som er opphøyet til religion.

Med mitt ene år med naturvitenskapelige studier ved NTNU er det vanskelig å vurdere hva som er riktig. Teknisk Ukeblads artikkel fremstår like overbevisende som Al Gores film gjorde for et par år siden. For eksempel, dersom ekstrapolarsjonen som IPCC har gjort basert på tidligere observasjoner uten å inkludere svingninger som er sett tidligere, minner dette om dårlig bruk av data. Men jeg tviler egentlig på at IPCC sitt argument er så svakt.

Klimaforskning har blitt enormt politisert, og forskere hopper mellom sine roller som vitenskapsmenn og politikere. Det er betenkelig. Blant annet skal tidligere leder av IPCC ha sagt at det er umoralsk å fremsette påstander om at CO2-utslipp ikke er årsak til temperaturøkninger. Å blande etikk og moral inn i et spørsmål om empiri er ikke bare ironisk, men svært betenkelig når man ønsker seg en så fri forskning som mulig som skal legge frem indikasjoner på hvordan verden faktisk henger sammen. Et annet betenkelig trekk er den store bestillingsforskningen på effektene av menneskeskapt oppvarming. At pengene flyter til formål som er i tiden er ikke rart, men politikere skal absolutt ikke øremerke penger til slik forskning. Det får universitetene selv ta seg av.

Det som derimot er viktig, er at man ikke får slike ensidige oppslag som verken at dommedag nærmer seg eller at en det finnes en liten gruppe outsidere som kjemper mot den store makteliten (dersom det siste er sant, er det virkelig en grunn til å slå alarm). Klimaforskning har godt av en god debatt, noe også forskere som mener oppvarmingen er menneskeskapt er enig i. Derfor håper jeg at media i fremtiden ikke fremstiller noen som outsidere, men at også andre får mulighet til å kommentere og kritisere modeller og målinger i samme artikkel, slik god presseskikk er. Det betyr kanskje at man trenger flere journalister som også har bakgrunn i naturvitenskapelig akademia, slik at man klarer å presentere andre historier enn dommedagsprofetier og helten som kjemper mot makteliten.

På Unge Venstres landsmøte har jeg foreslått en uttalelse som går på en norsk, unilateral handelsliberalisering. Debatten gikk i går. Den er revolusjonerenede i dens fokus bort fra WTO og mer på unilateral handelsliberalisering. Den gir et signal om at Unge Venstre ikke vil vente på internasjonale forhandlinger før en liberalisering av handelen skjer, men at man bør gjøre det nå.

Den sender også et signal om den merkantilistiske tanken om at eksport er bra, mens import er dårlig. Det er en helt nødvendig endring i oppfatningen blant verdens nasjoner for at friere handel og globalisering igjen skal få det momentum har hatt i etterkrigstiden.

Jeg håper alle som har stemmerett på Unge Venstres landsmøte skal vedta denne uttalelsen i morgen:

“Uttalelse til Unge Venstres Landsmøte 2009:

Fjern Norges tollmurer

Globalisering og handel har muliggjort at millioner av mennesker har handlet seg ut av fattigdom. Fri handel muliggjør at land utnytter sine komparative fortrinn som fører til en utvikling alle tjener på både gjennom en økt økonomisk levestandard og kortere avstand mellom verdens befolkning.

I etterkrigstiden har GATT og WTO fungert som en internasjonal arena med mål om redusere internasjonale handelsbarrierer. Med sine forhandlingsrunder har de bidratt til å åpne verdensmarkedene betydelig, og spiller også en stor rolle i avgjørelse av handelstvister.

WTO har derimot store svakheter ettersom det baserer seg på konsensus blant organisasjonens 153 medlemsland. Dette gjør at mange unntak og særordninger lages for at en runde skal gå igjennom. Det er også en tidkrevende prosess.

Unge Venstre mener Norge ikke kan vente på WTO for å åpne opp våre markeder mot resten av verden. Norge og EU må kutte egne handelsbarrierer uavhengig av de internasjonale handelsrundene. Slik åpner Norge opp for at alle land som vil handle med oss får lov, og begge landene vil tjene på dette i form av kjøp og salg av varer. “

… når det er klima- og gode talere som får fredsprisen.

I verden er det mange viktige forkjempere for skikkelig fred. Tidligere har fredsprisen gått til mennesker som sitter i husarrest i Burma, og andre som gjør en hederlig innsats og risikerer alt i sin kamp for så elementære rettigheter som demokrati og ytringsfrihet – grunnleggende rettigheter for å sikre mennesker fra krig og terror. De siste årene derimot, går den til en klimakjempe som har gjort en god innsats på å sette klima på agendaen, misforstå ikke, men å lage en film om klimaendringer kan vanskelig kvalifisere til årelang kamp menneskerettigheter, fred og demokrati.

Nobelkomiteen nedvurderer seg selv når de gir prisen til verdens mektigste person. Istedenfor å sette søkelyset på viktige situasjoner i Kina, Columbia, Afghanistan (…), håper de at Barack Obama skal sette søkelys på Nobelprisen ved å utnevne han. Istedenfor å være den som setter fokus på situasjonen, utnevner de en allerede kjent person til å kaste glans på Nobelkomiteen.

Obama har utvilsomt sagt mye visjonært i sine få måneder som president, men istedenfor at presidenter nå skal arbeide hardt hele livet for å motta en av de mest prestisjefylte prisene, kan de nå få den som en startgave til sine verv. At Obama også trapper opp en krig gjør ikke utnevnelsen mindre kontroversiell.

Når jeg ble med i Unge Venstres internasjonale utvalg, oppdaget jeg ganske fort den genuine mangelen på interesse for de virkelige menneskerettighetene i verden. Det virker også som at Nobelkomiteen finner dette kjedelig, og trenger dagens celebrities til å fronte deres fredspris. Kanskje neste nyhet er som EirikMosveen melder på Twitter: “SISTE: Jens Stoltenberg inviterer med Barrack Obama på tamreinjakt i Rendalen.”

Hva er sosial dumping? Spørsmålet er kanskje ikke like lett å besvare som man først skulle tro. Er det å gi uakseptabelt lave lønninger til arbeidsinnvandrere, eller er det at norske lønninger ‘dumpes’ ned? Det som hvertfall er helt sikkert, er at det har noe med EU å gjøre. Et raskt søk i landets papiraviser opp igjennom tidene viser at ordet sosial dumping forekom før EU-avstemningen i 1994, og at det har eksplodert i bruk før-, og under øst-utvidelsen av EU. Siste år her er 2008. Første gang søkemotoren fant ordet var i 1985. Men det var ikke før i 1989 at det regelmessig var tilstede. (long shot: Berlinmuren og øst-tyskland?)

Hva skyldes at disse debattene kommer opp før avstemninger i EU? Er det da fagforeninger får en sterkere frykt for konkurranse fra utenlandsk arbeidskraft? Eller er det viktigere å drive solidaritetsarbeid når polske arbeidere kan risikere å måtte komme til Norge for å jobbe?

Antall avisoppslag om sosial dumping

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Creative Commons License Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Valgdagen. Etter måneder med arbeid; stands, skoledebatter, partilederdebatter og godt gjennomtenkte slagord trekker politikerne seg tilbake den 14. september for å la folket bevege seg mot valglokalene og gi sin tillit til de som skal representere en på stortinget de neste fire årene. Det kan da være lite annet enn et paradoks at man nettopp på denne dagen mistenker folkets dømmekraft, og tror at folk vil ramle beruset inn i stemmelokalene dersom de har muligheten til å kjøpe øl i butikken.

Jeg snakker selvfølgelig om Alkohollovens §3-7 som sier at “Salg og utlevering av drikk som nevnt i første ledd skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagene for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.” Selv om de praktiske problemene ved en slik lov knapt betyr noe mer enn at politikere må kjøpe ølen sin i en bar på et utested på valgvaken, er det mer alvorlig at man nettopp på denne dagen ikke vil la folks dømmekraft være avgjørende i et særdeles personlig spørsmål. For hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at disse menneske skal delta i viktige spørsmål om forsvarets aktiviteter i Afghanistan, skattenivåer og klimaspørsmål dersom man mener de ikke er i stand til å holde seg unna flatfyll i valglokalene?

Avholdsfolkets Landsråd mener forbudet på valgdagen er riktig fordi dagen er viktig for vårt demokrati og er en dag hvor “edruskap er av særdeles stor betydning“. Det siste skal jeg heller aldri betvile. Men å tro at det styrker et folkestyre ved å innføre paternalisme på en dag der folket står over den politiske eliten og skal bestemme hvilken retning landet skal ta, blir som å ta sukkertøy fra en unge men allikevel be han bestemme hvor mye godteri som skal kjøpes inn. Da er det vanskelig å si om man skal være fornøyd eller gråte.