simeneide.com

"Alle vil redde verden, men ingen vil hjelpe mamma med oppvasken"

Liberalisme i sommersolen

Sosialismens trang til å skape en streng resultatlikhet og konservatismens ønske om å bevare det utgåtte gjør begge ideologiene såpass forskjellig fra de liberalistiske grunntankene at man ikke bør kalle de liberalistiske,  konkluderer jeg i ukens utgave av Dag og Tid som ikke er lagt ut på nettsidene deres. Hele innlegget kommer derfor her:

Liberalister er først og fremst liberale

Den liberalistiske ideologien er bygget opp om en tro på at enkeltmennesket selv bør ta de avgjørende valgene for sitt eget liv. Gjennom klare spilleregler som bidrar til kreativitet, nyskapning og sikrer individuelle rettigheter gir man en frihet til enkeltmennesket for selv å søke lykken. Liberalistiske tenkere har hatt stor gjennomslagskraft, og både sosialismen og konservatismen har lånt ideer fra liberalismen. Begge har allikevel elementære motsetninger til å kunne bli kalt liberalistiske.

En svært viktig forutsetning for å kunne hegne om de liberale rettighetene er et velfungerende marked. Ikke bare har markedet vist seg svært ypperlig til å fordele de varer og tjenester som man hele tiden skulle etterspørre, det er også et viktig element for å sikre maktfordeling og forsvare andre liberale rettigheter. For hvem skulle sikret ytringsfriheten din dersom du ønsket å kritisere den eneste som har lov til å gi deg arbeid? Problemet oppstår når en myndighet både skal sikre dine rettigheter, men samtidig har en egeninteresse av å unngå disse. Liberale sosialister ser ofte på eierskap til egen produksjon som noe underordnet de andre frihetene, men om man undersøker det nøyere oppdager man at marked er en velintegrert forutsetning for de andre, liberale rettighetene. Å streve etter en økonomisk likhet vil redusere samhandlingen i markedet, og dermed stå som en motsetning til de liberalistiske rettighetene.

Den liberalkonservatives dilemma er konservatismens stadige hang til tradisjoner. Mye lærdom ligger i Burkes formaninger om ikke å omvelte hele samfunnet i en håndvending, men dette bør ikke fungere som et argument for å holde på det gamle til enhver pris. Gjennom liberalismens ønske om å la alle skape sine egne liv kan favorisering av enkelte tradisjoner være direkte illiberalt og virke som en bremsende eller ødeleggende faktor i samfunnet. Tradisjoner trenger støtte av de som benytter seg av den, og dersom denne ikke er tilstede, er det liten nytte for en myndighet å opprettholde denne tradisjonen.

Sosialismens trang til å skape en streng resultatlikhet og konservatismens ønske om å bevare det utgåtte gjør begge ideologiene såpass forskjellig fra de liberalistiske grunntankene at man ikke bør kalle de liberalistiske. Å snakke om en liberal konservatisme eller sosialisme kan kanskje være hensiktsmessig, men for å holde litt orden på sakene bør man kunne hevde at det er liberalistene selv som først og fremst er liberale.

6 juli, 2009 - Posted by | Uncategorized | , , , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: