simeneide.com

"Alle vil redde verden, men ingen vil hjelpe mamma med oppvasken"

Diskriminering for enhver pris

Ingen er for diskriminering. Forskjellsbehandling av mennesker er noe det moderne mennesket mener hører fortiden til. Slikt skal bort: rase-, hud-,  og kjønns-diskriminering er ting som hører til huleboermennesket, vil noen hevde. Jeg er selvfølgelig enig.

Allikevel ser det ut til at stadig flere praksiser går inn under begrepet diskriminering. Under slagordet universiell utforming betegner Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) stadig flere praksiser som diskriminerende. I Aftenposten i dag: ei svaksynt dame som trenger en lydbasert bankkalkulator. LDO hevder det er diskriminerende at hun skal betale mer for kalkulatoren fordi hun bare ønsker å gjøre det samme som alle andre – betale regninger på internett.

Et altfor utvidet diskrimineringsbegrep
Det er betenkelig å utvide begrepet såpass. Hun ber om en helt annen tjeneste av banken, et system som koster mer. Det blir derfor feil å hevde at noe slikt er diskriminering. For Likestillingsombudet derimot, skal ikke økonomiske faktorer spille noen rolle, noe de også viste da de ønsket at ingeniører og sykepleiere skulle ha samme lønn på grunnlag av utdanningsnivå – arbeidsmarkedet spilte ingen rolle.

For å gå tilbake til saken: Sjefen selv i Sparebanken Øst sier det godt: «i utgangspunktet ønsker vi ikke å kryssubsidiere produkter. (…) Prisen er basert på bankens reelle kostnader på brikken, og de må banken få dekket». For å si det enkelt, den vanlige kalkulatoren og hørselskalkulatoren er to forskjellige produkter for banken – nettopp slik frisører tar forskjellig pris på kvinner og menn.

Hvem skal så betale?
Å kreve at banken skal måtte betale ekstra for funksjonshemmedes dyrere løsninger er et skadende inngrep i markedet. Dersom banken fikk mange hørselskadede ville det svekket konkurranseevnen deres og de ville tapt i konkurransen med andre banker.

Hvis hun har råd, bør hun betale det selv. Det er ingen grunn til å gi bistand til noen som klarer seg uten den. Hvis hun ikke klarer det bør man heller rope på frivillige og myndigheter, slik at de kan støtte henne økonomisk. Da blir alle kostnadene synlige, og i siste tilfellet vil den økonomiske byrden for hørselskalkulatoren fordeles utover hele befolkningen istedenfor bare bankkundene.

Moralen på visa vil kanskje være: dersom myndighetene ønsker å forbedre levevilkårene til en person, bør de fokusere på å øke kjøpekraften til denne personen. Slik sikrer man et mest mulig nøytralt og diskrimineringsfritt (for bankene) marked hvor særstilte kostnader blir gitt direkte til de som trenger det – og ikke gjennom avanserte regler.

21 juli, 2009 - Posted by | Economics, Welfare | , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: