simeneide.com

"Alle vil redde verden, men ingen vil hjelpe mamma med oppvasken"

Store Skagadølstind

Blinking på facebookchatten:
19:01 Vegard

Vi skal gå storen og har en ledig plass. Lyst til å være med?
19:02 Me
Ja!

Storen. Hurrunganes midtpunkt. Først besteget av den engelske klatreren William Slingsby i 1876 etter at de to nordmennene med på ferden snudde av frykt og utmattelse. Ytmykelsen vil for alltid stå skrevet på alle kart: Mohns skar. Så langt kom Emanuel Mohn og Knut Lykken. Først to år etter, i 1878, klatre nordmannen Harald Petersen å ta seg opp til toppen. Et skår i den norske nasjonalromantikken.

Kikki og Vegard koser seg på toppen med kake og skrytetelefoner.

Vi startet derimot fra andre siden, og slo oss til rette utenfor Turtagrø med telt og kulegrill på fredags ettermiddag. Været så ikke bra ut, og en tidlig kveld ble fremskyndet av regn. Frokost ble 04.00 på lørdag morgen, der vi konstanterte at toppen ikke var bestigelig denne dagen. En del av laget måtte på jobb mandag morgen, så vi bestemte oss for å ta turen opp dalen og overnatte i nødbua «Hytta på Bandet» for å kunne komme tidligere hjem på søndagen hvis det skulle være mulig å støte den dagen. Hytta, en liten gulvplass som i hovedsak gir ly for regn og vind, var vårt koselig tilholdssted for resten av døgnet. På lørdagskvelden så været ut til å lette: Vi kunne for første gang skimte toppen gjennom vandrende skyer. Optimismen steg mens vi hakket opp ferdigmarinerte flintsteiker og lagde gryterett av dem. Kulegrillen var ikke særlig prioritert til å ta med opp til bandet.

Ut mot midtmaradalen i morgensol.

Søndag 27. juni kl. 0330: Hoppe ut av soveposen i boxern, på med dunjakke og fjellsko. Ut av hytta, klar himmel, ser bak og over hytta. Store Skagadølstind står som en svart klippe rett opp mot himmelen. I dag skal det støtes! Fordelen av å ha startet så tidlig viser seg når vi når det første snøpartiet. Vi har skare og kan lett traske oppover de bratte bakkene med stegjern, uten å synke til knes i snø. Ikke et sted du har lyst til å miste balansen, men til gjengjeld fysisk enkelt. Så er det opp steinura og over svaet, klyving. Etter å ha gått feil vei et sted ender vi opp med en firer-taulengde. Til slutt finner vi hjørnet hvor klatringen begynner. Da følger fire taulengder. Det er ingen vanskelig klatring, men med en vanskelig kommunikasjon, buldrende snøras under deg og en enorm eksponering får man et religiøst forhold til fransk klatreutstyr:

La ditt tau holde, la din vilje skje i fjellheimen som på klatrefeltet. Gi oss i dag vår dose flaks. Forlat oss vår skyld, slik vi og forlater Frankrikes skyldnere. Led oss ikke inn i dumdristighetens fristelse, men frels oss fra for få sikringer. For Frankrike er ditt, og arrogansen og den elendige politikken. Amen

Kikki og Simen er over middels fornøyd med å sitte på toppen.

Siste taulengde går fra en stor steinhylle, over en stenbro opp noen svaberg før man topper ut på en skikkelig alpin topp: Spiss og liten. Vi satt der i tre timer og nøt utsikten over fjellmasivene rundt oss: Maradalstindene, Skagadølsryggen, Glittertind, Galdhøpiggen… Alt i full sol og skyer som sakte smøg seg forbi under oss. Storen var besteget.

Simen poserer på breen foran den nylig bestegede toppen.

Takk til Kikki, Vegard, Johnny, Sylvia, Bjørn for en bra tur.

About these ads

22 juli, 2010 - Skrevet av | Outside Society

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: