simeneide.com

"Alle vil redde verden, men ingen vil hjelpe mamma med oppvasken"

Har vi råd til å sløse?

I dag skriver jeg om klima og klimatiltak i Dagsavisen. Du kan lese innlegget på Dagsavisen.no. Under følger førsteutkastet, som både er noe lenger, og ble skrevet før København-floppen var et faktum:

Har vi råd til å sløse?
Klimatoppmøtet i København er blitt beskrevet som årets viktigste internasjonale møte, der man skal forsøke å bli enige i et av det globale samfunnets vanskeligste oppgaver. Det ser ikke ut til at det går så bra. Kjernen i problemet er å få med seg utviklingsland, som også har en stor interesse av å fortsette sin velstandsvekst. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har, få mest klima for pengene og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi. Å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det Norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak. Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler. Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Det kan være problematisk. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk til en slik ordning. Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer: «Utslippene i EU er bestemt av mengden utslippstillatelser. Så lenge denne er gitt, er utslippene bestemt, helt uavhengig av ny produksjon av ren kraft». Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den null-endringen de grønne sertifikatene har, tror forskerne.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og europa. Dette er et farlig felt: toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Kjernen i problemet til København-toppmøtet er at utviklingsland ikke bare tenker på miljøutfordringene. Og det er nok ikke så rart: ‘Fremtidige generasjoner’ er kanskje ikke det mest nærliggende å tenke på når minstemann verken får skikkelig skolegang eller medisiner. Fattigdomsproblemene er fortsatt betydelige, men man har sett at veien ut av fattigdom for mange øst-asiatiske land er gjennom økt global handel. Der har den ekstreme fattigdommen blitt over halvert siden 1990. Derfor er det et paradoks at antiglobaliserings- og miljøforkjempere krever mer lokal produksjon av hensyn til miljøet og de fattige landene. Å fjerne nødvendig vekst til utviklingsland er nok ingen god strategi for å få de med på forpliktende kutt. Samtidig kan man betvile miljøgevinsten av dette. Mesteparten av det en banan slipper ut i klimagasser kommer fra bilturen hjem fra butikken. Transport er riktignok noe miljøfiendlig, men neppe et argument for å avslutte global handel.

Det er ikke i København den store klimaavtalen blir fremforhandlet. Den kampen er allerede tapt, og neppe på grunn av for mange ressurser til å løse problemet. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.

22 desember, 2009 Posted by | Economics, Environment, International, Society | , , , , | Legg igjen en kommentar

Klimapolarisering og klimadebatt

IPCCs ekstrapolarsjon på temperaturutviklingen versus ekstrapolarsjon gitt ved svingninger. Kilde: tu.no

Teknisk Ukeblad belyser en viktig del av den akademiske klimadebatten i sin artikkel «– Lei av CO2-hysteriet«, der de interjuver flere anerkjente forskere som stiller kritiske spørsmål til FNs IPCC klimamodeller og antagelser. Dette er stemmer som sjelden kommer frem i den offentlige debatten, selv om sålangt jeg selv klarer å vurdere har mange interessante poenger. De blir fremstilt som outsidere som kjemper en håpløs kamp mot media som leter etter katastrofeoverskrifter og CO2-spøkelset som er opphøyet til religion.

Med mitt ene år med naturvitenskapelige studier ved NTNU er det vanskelig å vurdere hva som er riktig. Teknisk Ukeblads artikkel fremstår like overbevisende som Al Gores film gjorde for et par år siden. For eksempel, dersom ekstrapolarsjonen som IPCC har gjort basert på tidligere observasjoner uten å inkludere svingninger som er sett tidligere, minner dette om dårlig bruk av data. Men jeg tviler egentlig på at IPCC sitt argument er så svakt.

Klimaforskning har blitt enormt politisert, og forskere hopper mellom sine roller som vitenskapsmenn og politikere. Det er betenkelig. Blant annet skal tidligere leder av IPCC ha sagt at det er umoralsk å fremsette påstander om at CO2-utslipp ikke er årsak til temperaturøkninger. Å blande etikk og moral inn i et spørsmål om empiri er ikke bare ironisk, men svært betenkelig når man ønsker seg en så fri forskning som mulig som skal legge frem indikasjoner på hvordan verden faktisk henger sammen. Et annet betenkelig trekk er den store bestillingsforskningen på effektene av menneskeskapt oppvarming. At pengene flyter til formål som er i tiden er ikke rart, men politikere skal absolutt ikke øremerke penger til slik forskning. Det får universitetene selv ta seg av.

Det som derimot er viktig, er at man ikke får slike ensidige oppslag som verken at dommedag nærmer seg eller at en det finnes en liten gruppe outsidere som kjemper mot den store makteliten (dersom det siste er sant, er det virkelig en grunn til å slå alarm). Klimaforskning har godt av en god debatt, noe også forskere som mener oppvarmingen er menneskeskapt er enig i. Derfor håper jeg at media i fremtiden ikke fremstiller noen som outsidere, men at også andre får mulighet til å kommentere og kritisere modeller og målinger i samme artikkel, slik god presseskikk er. Det betyr kanskje at man trenger flere journalister som også har bakgrunn i naturvitenskapelig akademia, slik at man klarer å presentere andre historier enn dommedagsprofetier og helten som kjemper mot makteliten.

24 oktober, 2009 Posted by | Environment, Society | 2 kommentarer