simeneide.com

"Alle vil redde verden, men ingen vil hjelpe mamma med oppvasken"

Et brunt utspill fra Lundteigen

Per Olaf Lundteigen er ikke spesielt begeistret over innvandrere. Når han går i harde ord ut mot bussjåfører som ikke kan norsk, blir jeg ikke særlig provosert av hva han faktisk sier – selvfølgelig bør man kunne kommunisere med bussjåfører som kjører deg rundt. Det er heller hans undertoner av fremmedfrykt og innvandrerskepsis i uttalelser som «vi må forstå hva som skjer i denne bransjen. Flere busser, bedre lønn og bedre arbeidsvilkår vil gjøre yrket mer attraktiv for nordmenn» som gjør at han lager et skille mellom «innvandrere» og «etniske nordmenn». Det er problematisk.

For det første viser dette en manglende respekt for alle de som kommer til Norge og jobber. Med Lundteigens utspill er det klart at han er misfornøyd med mange av de som tar seg til takke for noe han selv karakteriserer som et yrke «uten den respekten de fortjener». Det er ironisk – i hans ønske om å styrke respekten, viser han absolutt ingen respekt for de som arbeider som bussjåfører i dag.

I tillegg kan vi jo lure; «dersom vi ønsker flere nordmenn inn i bussjåførjobber kan vi gi dem høyere lønn»… Hvilke andre sektorer kunne Lundteigen tenke seg flere nordmenn inn? Helsesektor? Taxinæring? Kebabsjapper? Stortingsrepresentanten vil da kanskje oppdage at vi slett ikke har nok arbeidskapasistet blant oss «etnisk norske». Det er helt nødvendig med arbeidskraft utenfra landets grenser, og vi bør prise oss lykkelig over at noen faktisk ønsker hjelpe til med å fylle de jobber vi trenger folk til. Lundteigens «norske jobber for nordmenn» holder ikke, og jeg regner med at busselskaper klarer å vurdere selv hvorvidt en bussjåfør kan fungere i jobben eller ikke.

Advertisements

20 august, 2009 Posted by | Civil Liberties, Society, Uncategorized, Welfare | 4 kommentarer

Dagpenger er ikke lønn for valgkampspolitikere

I Aftenposten i dag møter vi Lena Risan som er arbeidsledig og varaordfører i Våler. Hun er oppgitt fordi hun ikke kan drive med valgkamp og samtidig få full tildeling av dagpenger. Det er ikke vanskelig å forstå irritasjonen, samtidig må vi sikre at dagpenger ikke vil fungere som lønn for de som påtar seg frivillige verv både i det politiske og samfunnsmessige liv.

Norge er et av landene i verden  med høyest levestandard, høyest utdanningsnivå og minst sykdom, men samtidig mest personer uten arbeid i arbeidsfør alder. Til dels kan vi som et rikt land ta oss råd til å ha så få i arbeid, men det bør uansett ikke være et mål å ha flest mulige i ulønnet arbeid. Derfor er det riktig av NAV å trekke dagpenger når arbeidsledige bruker mye tid på andre verv, uansett som disse vervene er ulønnet eller ikke. Dette er en prioritering av tiden til den arbeidsledige, og hvis hun istedenfor ønsker å drive politisk arbeid eller valgkamp, fremfor å søke jobb, bør man selvfølgelig ikke betegne denne personen som arbeidsledig.

Det er mange politikere som tar fri fra jobben i valgkampen. Slik rekker de å løpe fra dør-til-dør, skrive leserinnlegg i aviser og alt det andre som er relevant for å fremme deres parti. Disse får ingen lønn for dette, ettersom samfunnet regner det som et frivillig arbeid. En grell utnyttelse av dagpengene ville derfor kunne være om alle politikere sørger for å bli oppsagt før valgkampen, slik at de slapp å ta ut permisjon, og kunne få en levelig inntekt på sitt frivillige arbeid.

Mottar man dagpenger, er dette for å ha kapasitet til å søke nye jobber. Om man velger å prioritere tiden sin til å delta i politiske aktiviteter, sier det seg selv at man ikke bruker all sin kapasitet til å søke jobb. Når man i tillegg mottar godtgjørelser for sitt arbeid, slik varaordfører Lena Risan gjør, er det viktig å redusere dagpengene tilsvarende. NAV kan ikke fungere som en arbeidsgiver for politikere som vil drive valgkamp.

31 juli, 2009 Posted by | Society, Welfare | , , , | Legg igjen en kommentar

Norsk Tipping er siste mulighet for kontakt med samfunnet

Aldri skulle jeg visst at Norsk Tipping var såpass sterke i det offentlige byråkratiet. Etter at jeg flyttet fra Trondheim i våres, har jeg prøvd å melde flytting tilbake til hjembyen Drammen. Det skal dog ikke være særlig enkelt. For å melde flytting trenger du et skattekort med pinkoder, og skattekortet sendes hjem til din folkeregistrerte adresse. Jeg som ikke har noen av dem, sitter igjen med verken høna eller egget.

Da jeg ringte Altinn, de som har ansvar for det elektroniske offentlige, fikk jeg beskjed om å skaffe meg et Norsk Tipping-kort. Norsk tipping, spurte jeg ganske forbauset. Ja, jeg hadde hørt riktig: et Norsk Tipping-kort. Da trengte man nemlig ikke å sende det til folkeregistrert adresse. Dermed var den eneste muligheten for meg for å få et skattekort/pinkoder/melde flytting/lånekassa/fastlegeordning og egentlig alt som har noe med offentlig byråkrati å gjøre, å bli nettkunde på norsk tipping. Noe offentlig kontor det kunne meldes på fantes ikke.

Etter all det fokuset det har vært på spillegalskap de siste årene, er det herlig paradoks at du må betale 60 kroner til Norsk Tipping for å kunne få lov til å arbeide dersom du har flyttet og vil melde flytting i ettertid. Hvis alt annet svikter, stol på Norsk Tipping! 😉

Noen som vet om noen andre måter å gjøre dette på?

Hit men ikke lenger: Så langt kommer man i lånekassesystemet dersom man ikke lenger bor på folkeregistrert adresse.

Hit men ikke lenger: Så langt kommer man i lånekassesystemet dersom man ikke lenger bor på folkeregistrert adresse.

22 juli, 2009 Posted by | Society, Welfare | Legg igjen en kommentar

Diskriminering for enhver pris

Ingen er for diskriminering. Forskjellsbehandling av mennesker er noe det moderne mennesket mener hører fortiden til. Slikt skal bort: rase-, hud-,  og kjønns-diskriminering er ting som hører til huleboermennesket, vil noen hevde. Jeg er selvfølgelig enig.

Allikevel ser det ut til at stadig flere praksiser går inn under begrepet diskriminering. Under slagordet universiell utforming betegner Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) stadig flere praksiser som diskriminerende. I Aftenposten i dag: ei svaksynt dame som trenger en lydbasert bankkalkulator. LDO hevder det er diskriminerende at hun skal betale mer for kalkulatoren fordi hun bare ønsker å gjøre det samme som alle andre – betale regninger på internett.

Et altfor utvidet diskrimineringsbegrep
Det er betenkelig å utvide begrepet såpass. Hun ber om en helt annen tjeneste av banken, et system som koster mer. Det blir derfor feil å hevde at noe slikt er diskriminering. For Likestillingsombudet derimot, skal ikke økonomiske faktorer spille noen rolle, noe de også viste da de ønsket at ingeniører og sykepleiere skulle ha samme lønn på grunnlag av utdanningsnivå – arbeidsmarkedet spilte ingen rolle.

For å gå tilbake til saken: Sjefen selv i Sparebanken Øst sier det godt: «i utgangspunktet ønsker vi ikke å kryssubsidiere produkter. (…) Prisen er basert på bankens reelle kostnader på brikken, og de må banken få dekket». For å si det enkelt, den vanlige kalkulatoren og hørselskalkulatoren er to forskjellige produkter for banken – nettopp slik frisører tar forskjellig pris på kvinner og menn.

Hvem skal så betale?
Å kreve at banken skal måtte betale ekstra for funksjonshemmedes dyrere løsninger er et skadende inngrep i markedet. Dersom banken fikk mange hørselskadede ville det svekket konkurranseevnen deres og de ville tapt i konkurransen med andre banker.

Hvis hun har råd, bør hun betale det selv. Det er ingen grunn til å gi bistand til noen som klarer seg uten den. Hvis hun ikke klarer det bør man heller rope på frivillige og myndigheter, slik at de kan støtte henne økonomisk. Da blir alle kostnadene synlige, og i siste tilfellet vil den økonomiske byrden for hørselskalkulatoren fordeles utover hele befolkningen istedenfor bare bankkundene.

Moralen på visa vil kanskje være: dersom myndighetene ønsker å forbedre levevilkårene til en person, bør de fokusere på å øke kjøpekraften til denne personen. Slik sikrer man et mest mulig nøytralt og diskrimineringsfritt (for bankene) marked hvor særstilte kostnader blir gitt direkte til de som trenger det – og ikke gjennom avanserte regler.

21 juli, 2009 Posted by | Economics, Welfare | , , | Legg igjen en kommentar

Pris for èn arbeidsplass: NOK 1.3 mill.

I dag begjærte General Motors sin konkurs. Med 90 milliarder i netto gjeld (172 i lån, 82 i eiendeler ifølge Bloomberg), var det ingen overraskende konkurs. Selv mynighetenes krisepakke på 20 milliarder hjalp ikke giganten ut av situasjonen. Store restrukturinger kommer, og mye vil bli solgt ut av firmaet slik at GM kan overleve i en lettere form. GM har blitt kritisert for å være gammeldagse i bilindustrien, og mens Toyota og andre asiatiske merker har satser mer miljøvennlig, har GMs merker fortsatt satsningen på SUVs og bensindyre biler, noe som de tapte stort på da oljeprisen var høy. I tillegg har bedriften vært generellt dårlig til å styre sine kostnader.

Dyre arbeidsplasser
Til tross for dette er enda en redningspakke på vei. Obama-administrasjonen ønsker 30 nye milliarder dollar inn i det nye firmaet. Da vil det totalt sett ha gått med 50 milliarder dollar i pengesluket. Argumentet er å trygge de arbeidsplassene som befinner seg i bedriften – som er 230 000 globalt, skal man tro NTB-meldingen i dag. Det vil si at prisen på en arbeidsplass er 1.35 millioner kroner – selv om mange av de uansett er meldt å bli borte.

Å spytte inn så mye penger for et så usikkert prosjekt virker totalt meningsløst. GM hadde store problemer før finanskrisen,  og selv om det var krisen som veltet begeret, kan nok flere topper i GM være fornøyd med timingen på konkursen – ingen har liksom skylden for finanskrisen, og myndighetene kjøper jo oss bare ut av problemene!

Du kan betale mye arbeidsløstrygd for 50 milliarder. Hvis man tenker på at mange av GMs datterselskaper ville blitt solgt ut av konsernet og fortsatt noenlunde på samme måte kunne det vært en billigere måte å sikre arbeidsplassene på.

1 juni, 2009 Posted by | Economics, Society, Welfare | , , | Legg igjen en kommentar

Kosmetikkpolitiet

Politiet i Oslo skal gjøre det igjen – de vil rydde gatene for narkomane. Kjøp og salg av narkotika skal ikke skje åpenlyst i Oslo. «Hele Oslo politidistrikt kommer til å bli involvert for å få fjernet de åpne brukermiljøene», uttaler stasjonssjefen på Grønland.

Denne strategien har blitt prøvd før. Med jevne mellomrom flytter politiet det kosmetiske problemet rundt i byen. Fra plata og til trappene utenfor Sentralstasjonen, og et lite opphold ved Stortinget tidligere i år. Jeg tror konklusjonen er ganske klar fra disse aksjonene; politiet får ikke ned antall åpne brukerdoser. I beste fall vil de klare å gjøre det til et problem folk flest ikke ser.

Det viktigste i denne debatten er kanskje å formulere problemet klart og presist. Når man formulerer et problem er det viktig å gå til årsaken på problemet, og ikke foreslå mulige tiltak. Moralske interesseorganisasjoner prøver ofte å formulere problemet som harmoniserer med sitt grunnsyn, som Ungdom Mot Narkotika, som prinsippielt er imot rusmidler. Dette kan skape problemer når man senere vil hjelpe til. Så langt tror jeg problemet kan uttales slik: Mange mennesker som bruker narkotika ønsker å leve livet sitt annerledes. Narkotikaen alene er ikke nødvendigvis det største problemet for alle mennesker. Den sosiale stigmaen og de ekstremt høye prisene som presser folk til kriminalitet kan ikke utelukkes. Dersom noen mennesker ønsker å leve et liv med narkotika, og klarer seg ellers, bør det ikke være noen grunn til å nekte disse dette.

Å forby handlinger vi ikke liker er ikke alltid ekvivalent som å utrydde bruken. Vi må begynne å se på problemet som et helseproblem, ikke et problem som jurister og politi skal håndtere. Å prøve ut sprøyterom og andre utradisjonelle behandlinger er viktig. Legemiddelassistert behandling kan være en løsning for noen. Å behandle andre problemer er vel så viktig som narkotikaen selv. Det sosiale stigmaet ved å alltid være på kant med loven er belastende for flere. Å avkriminalisere narkotika er derfor viktig for å heve statusen til narkomane. Dette vil i tillegg slå bena under et stort nettverk av illegale markeder som i stor grad finansierer verdens gangstermiljø.

En ting er hvertfall sikkert, Oslos kosmetikkpoliti vil gjøre lite i kampen mot et liv ved Plata. De kan i beste fall fjerne problemet fra folk flests øyne.

19 mai, 2009 Posted by | Welfare | , | 15 kommentarer