Venstres Liberalitet

«Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i» konkluderer jeg i  Venstres medlemsblad, Liberal. Etter valgnederlaget til Venstre skrev jeg meg opp noen tanker, og som ikke rakk utgaven rett etter valget, men ble publisert nå.  Bedre sent enn aldri:

«3.9% er et slag i ansiktet. Ingen tvil. Etter å ha brukt mye tid på å snakke Venstres politikk og vært i utallige skoledebatter, er det ingen god opplevelse å starte med en dårlig valgdagsmåling for så at det kun går nedover utover kvelden. Da vi entret et utested senere på kvelden vardet liten vits i å ta den siste gravølen der, puben var alleredeoverfylt av gledesrusede Arbeiderpartifolk. Men nok syting.

Det ligger nok en god del sannhet i Lars Sponheims påstand om at velgere taktisk stemte Arbeiderpartiet fordi de var redd for Fremskrittspartiet, samtidig som det nok ligger like mye sannhet i at endel taktisk stemte Høyre for å sikre en borgelig regjering. Således havnet Venstre i den forferdelige skvisen der man ikke var en del av den ene eller andre løsningen. Å være et sentrumsparti i enblokk-valgkamp har aldri vært en god posisjon.

Derimot er det viktig å ta med seg at Venstre ikke bare kan skylde på en blokk-valgkamp. Politikken må selvfølgelig også ta sin del. Og man må nok ta tak i det faktum at ytterst få har noe spesifikt imotVenstre. De aller fleste synes Venstre er et godt parti, men klarer ikke helt å identifisere seg med det. Altfor ofte havner Venstre i en klemme. Det er vanskelig å få frem budskapet «litt friskoler» eller «litt landbruk». Eller for den saks skyld; «litt EU». Venstre er et parti med lange tradisjoner, og ofte kan disse virke forvirrende for velgerne nettopp fordi de gir noen uklare og populært kalt «vingle»-standpunkt. Samtidig er jeg særdeles stolt over mange av de saker Venstre skiller seg ut i: En liberal og human asylpolitikk, et kraftig engasjement for miljøet samtidig som et ønske om et næringsvennlig samfunn som oppfordrer til entreprenørskap og nye løsninger på gamle problemer. Det er slikt politikk som må formes i Venstre. Partiet må rendyrke sin liberalitet, og på den måten tørre å støte noen fra seg samtidig som den trekker andre til. Og som en symboleffekt: Partiet må forkaste sin bruk av ord som sosialliberal. Ikke fordi man skal kutte det sosiale i politikken, men fordi det viser en frykt for å ikke satse fullt på en liberal tradisjon, som i høyeste grad også er sosial i sitt vesen.

Det blir feil å bevege seg, som Sponheim har hintet om, over Youngstorvet til Arbeiderpartiets høyborg. Dersom Venstre skulle ønske å kompromittere såpass mye med sin politikk for å inngå regjeringsmakt er det bedre å holde seg unna regjeringslokalene. Et rent underparti av Høyre vil heller aldri kunne gi høy oppslutning. Venstres sentrumsposisjon kan fungere som en garantist mot de illiberale ideer uansett farge på utspillet: en uansvarlig, offentlig pengefest eller en allergi mot å tenke nytt i offentlig sektor. Venstre må snakke politikk og erobre den nisjen liberal politikk har i det norske samfunnet. Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i.»