Store demonstrasjoner i Minsk

I kveld har det vært store demonstrasjoner i Minsk som følge av presidentvalget som har vært i dag. Det har vært beskyldt for å være udemokratisk. Unge Venstre har hatt fire personer tilstede, og under følger en rask sammendrag av hva vi har sett i kveld. Se også twitterbrukeren min for den løpende oppdateringen vi har hatt i kveld. For mer informasjon om selve valget og situasjonen, se nrk.no, dagbladet.no eller bbc.com. (Denne bloggposten sier ikke så mye om det generelle spørsmålene om valget).

Klokken åtte lokal tid (kl 19 norsk tid) var den planlagte demonstrasjonen godt i gang på oktoberplassen i Minsk sentrum. Det ble stadig flere mennesker, folk var ved godt humør og ropte slagord som «frihet, frihet, frihet» og liknende.

Første tegn på vold var da det ble meldt at en av kandidatene og hans følge ble avskjæret av politi da de forsøkte å slutte seg til den store demonstrasjonen på oktoberplassen. Politiet hadde brukt batonger og sjokkgranater mot demonstrantene, hvor flere ble skadet.

I halv ti tiden (2030 norsk tid) begynte folkemengden å bevege seg mot Uavhengighetsplassen. Her fortsatte demonstrasjonene. Vi blir stående noe bak hoveddemonstrasjonen på et lite plattå ved kirken. Halv elleve (2130 norsk tid) kom de første tegnene på aktivt politi: rundt 100 opprørspoliti løp inn foran demonstrantene. De ble møtt med buing. Noen ble fraktet ut av demonstrasjonen med journalister følgende etter. Vi forstod aldri hvem dette var. Noe senere kommer enda flere politistyrker inn. De stiller seg foran demonstrantene, og begynner å dytte de bakover. Den velkjente dunkingen på skjoldet med batongen gjør at mange forlater plassen. Så begynner de å rykke raskt frem. En hær av politifolk, kanskje 400, rykker inn fra en sidegate. Mange begynner å løpe, og vi slår følge. På veien bort kjører fem busser lastet med mer politi forbi oss i retning demonstrasjonen. Disse bussene har i ettertid blitt brukt til å fengsle mange demonstranter (som nå er arrestert).

Vi satt oss på en restaurant i nærheten. Så ringte vi opp flere av de vi kjenner, alle ser ut til å være i orden. Litt senere får vi vite at Uavhengighetsplassen ble ryddet og det har pågått store massearrestasjoner. Vi går videre til hotellet, som vi sitter på nå, og forsøker å følge med på hva som skjer. Vi har fått melding om at vi ikke vet hvor en av våre folk er.

Følg med på hash-tag’ene #electby , #belarus, #ploscha for live oppdatering fra Minsk. Mye informasjon som er ute, men også mye som motsier hverandre.

Vi kan hvis vi vil

Ungdom mot EU har, ifølge nettsiden deres, tre hovedargumenter for at Norge ikke bør bli medlem i EU:

• Miljø
• Solidaritet
• Folkestyre.

Under miljø kritiseres EU for å være for økonomisk vekst. Det står videre at Norge ikke nødvendigvis vil føre en mer miljøvennlig politikk, men vi har muligheten, hvis vi vil.

Under solidaritet kritiseres EU for å undertrykke fattigere land med sin handelspolitikk. Igjen kan Norge alliere seg med de fattigere landene for en mer solidaisk politikk, hvis vi vil.

Altså gjøres ingen av de to hovedargumentene til Ungdom mot EU i Norge i dag, og mange vil kanskje hevde at EU til og med gjør det bedre enn Norge. Da står bare folkestyre-argumentet igjen, som ikke er uproblematisk for de som er for lokalt selvstyre, men dette fortjener et blogginnlegg for seg selv. Nytt forslag til slagord i forslagskassen til Ungdom Mot EU:

Norge kan bli bedre enn EU, hvis vi vil

To nye år i liberal kamp for demokratiet i Hviterussland

Det ble en sen kveld i går, men til slutt klarte vi det. En toårig søknad til LNU om videre støtte til Unge Venstres Hviterusslandprosjekt ble levert før fristen i går kveld gikk ut. Den er fullspekket med arrangementer og aktiviteter. Jeg ser frem til to nye år med mange gode seminarer, debatter og ikke minst å møte mange nye venner og ildsjeler som risikerer å miste jobben, bli fratatt studieplass eller havne i fengsel i sitt arbeid mot et liberalt og demokratisk Hviterussland.

I am inspecting a Soviet tank in Belarus at a memorial outside Minsk.

Hentet fra beskrivelsen av prosjektet:

«The Young Liberals project in Belarus aims at promoting democratic youth organizations in Belarus, aid them in their struggle for democracy and freedom, educate them in the proper functioning and organization of politically engaged youth groups, and further the understanding of the situation and challenges in Belarus among Norwegian youth, both inside and outside of our organization.

Belarus is considered to be one of the last dictatorships in Europe, and is ruled in an authoritarian manner by Lukashenko and his security apparatus. Opposition youth groups promoting freedom and democracy exists, but they are divided, weak, and frequently poorly organized. Overcoming the control of the Belarusian KGB and other state organs, and repudiating the propagandist lies of the regime is a major challenge. The primary aim of our project is to use our organizational skills and experience to educate and cooperate with the Belarusian youth opposition to function more effectively. This education includes topics such as organizational structure and culture, conflict resolution within organizations, effective outreach to youth to capitalize on their idealism and enthusiasm, and how to campaign in difficult conditions to create an understanding of the oppositions political goals and ideals amongst the wider population.

Organizations in Belarus operate within a very difficult legal framework and frequently run into problems with the authorities. This raises the bar for people who are considering actively joining youth organizations, and creates a number of other challenges when it comes to running the organizations on a day-to-day basis. Our presence in Belarus and the assistance we can give to our partner organizations create new opportunities that otherwise would not be there, and helps young people take active part in organizational life to influence their current situation and their future.»

Kyllingbønder anklager svinbønder for å subsidiere driften deres

Debatten nå er riktignok mellom melkeprodusentene, men i et lite nostalgisk gjenblikk av hva jeg har skrevet tidligere får jeg meg til å kikke tilbake på et blogginnlegg fra min gamle blogg om sutrete bønder fra sommeren 2008:

Barn av bønder i et "selvforsynt gårdsbruk" langt oppe i fjellene i Ladakh.

I landbruksnorge er det tydelig full krig dem imellom. Vanligvis er det ikke bønder som klager på subsidieringen, men kyllingbonde David Koht-Nordbye mener han subsidierer svinebønder ved å få en lavere pris enn ham burde få lov til å ta. Har Koht-Nordbye noen gang tenkt på at det kan virke urettferdig at hele den norske befolkning subsidierer et stadig skadeskutt landbruk? Tydeligvis ikke, for hans neste uttalelse er om mulig enda mer på villspor:

«- Jeg jobber gratis for at folk skal få billig mat».

Med tanke på hvor mange villige bønder i utviklingsland som bare venter på å få komme inn på de norske markedene til det beste for både de og norske forbrukere vil jeg anbefale David å slutte med sin veldedighet til oss med èn gang – jeg vil ikke klage et sekund. Bønder har alltid vært for og imot subsidier og handelsreguleringer siden Norge ble et fritt land slik det selv passer dem. På 1800-tallet var Norge mye fattigere, og mange flere bønder var åpne for handel på tvers av grensene – til det beste for alle. Allikevel var for eksempel østlandsbøndene for tollbarrierer på korn fordi de ikke var like flinke på dette som vestlandsbøndene – som gjerne ville ha full handel med utlandet. Dette kan også sees i utviklingsland nå – hvor de fleste bøndene er for frihandel fordi det er til det beste for dem. Populismen leve lenge, men jeg vil alltid kjempe for det som er best for den svakeste (og alle): Fri handel.

Har vi råd til å sløse?

I dag skriver jeg om klima og klimatiltak i Dagsavisen. Du kan lese innlegget på Dagsavisen.no. Under følger førsteutkastet, som både er noe lenger, og ble skrevet før København-floppen var et faktum:

Har vi råd til å sløse?
Klimatoppmøtet i København er blitt beskrevet som årets viktigste internasjonale møte, der man skal forsøke å bli enige i et av det globale samfunnets vanskeligste oppgaver. Det ser ikke ut til at det går så bra. Kjernen i problemet er å få med seg utviklingsland, som også har en stor interesse av å fortsette sin velstandsvekst. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har, få mest klima for pengene og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi. Å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det Norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak. Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler. Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Det kan være problematisk. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk til en slik ordning. Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer: «Utslippene i EU er bestemt av mengden utslippstillatelser. Så lenge denne er gitt, er utslippene bestemt, helt uavhengig av ny produksjon av ren kraft». Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den null-endringen de grønne sertifikatene har, tror forskerne.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og europa. Dette er et farlig felt: toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Kjernen i problemet til København-toppmøtet er at utviklingsland ikke bare tenker på miljøutfordringene. Og det er nok ikke så rart: ‘Fremtidige generasjoner’ er kanskje ikke det mest nærliggende å tenke på når minstemann verken får skikkelig skolegang eller medisiner. Fattigdomsproblemene er fortsatt betydelige, men man har sett at veien ut av fattigdom for mange øst-asiatiske land er gjennom økt global handel. Der har den ekstreme fattigdommen blitt over halvert siden 1990. Derfor er det et paradoks at antiglobaliserings- og miljøforkjempere krever mer lokal produksjon av hensyn til miljøet og de fattige landene. Å fjerne nødvendig vekst til utviklingsland er nok ingen god strategi for å få de med på forpliktende kutt. Samtidig kan man betvile miljøgevinsten av dette. Mesteparten av det en banan slipper ut i klimagasser kommer fra bilturen hjem fra butikken. Transport er riktignok noe miljøfiendlig, men neppe et argument for å avslutte global handel.

Det er ikke i København den store klimaavtalen blir fremforhandlet. Den kampen er allerede tapt, og neppe på grunn av for mange ressurser til å løse problemet. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.

LO og che

Er Ernesto Guevara et godt forbilde i kampen mot sosial dumping? Mannen som egenhendig drepte flere hundre politiske fanger og beordret henrettelsen av veldig mange fler? Mannen som forherliget Soviet? Eller med tanke på Stensrud sterke stilling i LO, er Guevara en person som LO har lyst til å identifisere seg med?

LO-sekretær Ellen Stensrud poserer med Ernesto Guevara i bakgrunnen.

Totalitaristisk forherligelse?

Ny dag på Civita. Kaffe kokes, småprat skjer og jeg blir gjort oppmerksom på et leksikon utgitt 1976 med det formål å «bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen». Redaksjonen besto av intellektuelle og politikere, blant annet Rune Slagstad, tidligere nestleder i Sosialistisk Venstreparti. Leksikonet er PaxLeksikon, og har mange gullkorn. Jeg skal prøve noen få, la oss begynne med en uskyldig èn; kapitalisme:

«Markedsaktørene konkurrerer med hverandre og deres hovedmotivasjon er å øke sin inntekt mest mulig. De fleste eier ikke produksjonsmidler, og må derselge sin arbeidskraft for å få en inntekt. De eiendomsløse står fritt til å selge sin arbeidskraft til de sektorene og foretakene der de får mest igjen for den, et forhold som gjør at det ikke er meningsfullt å snakke om noen «antikk kapitalisme» basert på slaveri.»

Nord-Korea
Nord Korea er kanskje verdens mest totalitære stat. Et land hvor det er legitimt at straff kan gå i arv i tre generasjoner. Nord/Sør-Korea brukes også som et av tekstbokeksemplene på hvor viktig institusjoner er, ettersom de to landene startet med lik kultur og økonomi før splittelsen. Nå forstår jeg hvor Kristin Halvorsen har fått full barnehagedekning-ønsket sitt fra:

Dagens Nord-Korea mangler alle innslag av luksusvarer og luksusforbruk, men det er et samfunn uten arbeidsløshet, et samfunn med barnehage til alle barn, med 11 års obligatorisk skolegang, med gratis sosiale ytelser, med en pensjonsalder på 60 år for kvinner og 65 for menn, et samfunn uten sult eller underernæring.

Samtidig, situasjonen i Sør-Korea er ikke like bra:

Også Sør-Korea har hatt store økonomiske framganger i samme periode, men på vesentlig andre premisser. (…)Den raskt økende industriproduksjonen og eksporten er bygd opp på kapital fra USA og Japan og gjort mulig gjennom forbud mot fagforeninger, ekstremt lave lønninger, barnearbeid, ingen arbeidstidsbestemmelser etc.

Eller hva med innledningen om Mao Tse-tung, en av verdens ledere med mest menneskeliv på samvittigheten?

Mao (1893-1976), den kinesiske revolusjonens ledende teoretiker og organisator og den dominerende kraft i oppbyggingen av folkerepublikken Kina. Mao Tse-tung er en av historiens store revolusjonære ledere.

På kontoret har kaffen satt seg i vranga i halsen (jeg trodde heller det ikke var mulig). Både av latter og rystelse.

– Fjern Norges tollmurer!

På Unge Venstres landsmøte har jeg foreslått en uttalelse som går på en norsk, unilateral handelsliberalisering. Debatten gikk i går. Den er revolusjonerenede i dens fokus bort fra WTO og mer på unilateral handelsliberalisering. Den gir et signal om at Unge Venstre ikke vil vente på internasjonale forhandlinger før en liberalisering av handelen skjer, men at man bør gjøre det nå.

Den sender også et signal om den merkantilistiske tanken om at eksport er bra, mens import er dårlig. Det er en helt nødvendig endring i oppfatningen blant verdens nasjoner for at friere handel og globalisering igjen skal få det momentum har hatt i etterkrigstiden.

Jeg håper alle som har stemmerett på Unge Venstres landsmøte skal vedta denne uttalelsen i morgen:

«Uttalelse til Unge Venstres Landsmøte 2009:

Fjern Norges tollmurer

Globalisering og handel har muliggjort at millioner av mennesker har handlet seg ut av fattigdom. Fri handel muliggjør at land utnytter sine komparative fortrinn som fører til en utvikling alle tjener på både gjennom en økt økonomisk levestandard og kortere avstand mellom verdens befolkning.

I etterkrigstiden har GATT og WTO fungert som en internasjonal arena med mål om redusere internasjonale handelsbarrierer. Med sine forhandlingsrunder har de bidratt til å åpne verdensmarkedene betydelig, og spiller også en stor rolle i avgjørelse av handelstvister.

WTO har derimot store svakheter ettersom det baserer seg på konsensus blant organisasjonens 153 medlemsland. Dette gjør at mange unntak og særordninger lages for at en runde skal gå igjennom. Det er også en tidkrevende prosess.

Unge Venstre mener Norge ikke kan vente på WTO for å åpne opp våre markeder mot resten av verden. Norge og EU må kutte egne handelsbarrierer uavhengig av de internasjonale handelsrundene. Slik åpner Norge opp for at alle land som vil handle med oss får lov, og begge landene vil tjene på dette i form av kjøp og salg av varer. «

‘Sosial dumping’ (?)

Hva er sosial dumping? Spørsmålet er kanskje ikke like lett å besvare som man først skulle tro. Er det å gi uakseptabelt lave lønninger til arbeidsinnvandrere, eller er det at norske lønninger ‘dumpes’ ned? Det som hvertfall er helt sikkert, er at det har noe med EU å gjøre. Et raskt søk i landets papiraviser opp igjennom tidene viser at ordet sosial dumping forekom før EU-avstemningen i 1994, og at det har eksplodert i bruk før-, og under øst-utvidelsen av EU. Siste år her er 2008. Første gang søkemotoren fant ordet var i 1985. Men det var ikke før i 1989 at det regelmessig var tilstede. (long shot: Berlinmuren og øst-tyskland?)

Hva skyldes at disse debattene kommer opp før avstemninger i EU? Er det da fagforeninger får en sterkere frykt for konkurranse fra utenlandsk arbeidskraft? Eller er det viktigere å drive solidaritetsarbeid når polske arbeidere kan risikere å måtte komme til Norge for å jobbe?

Antall avisoppslag om sosial dumping

«Mine Your Own Business»

Ble tipset om denne filmen, og den ser god ut. Gleder meg til jeg får tak i hele!

Filmen tar innover seg en viktig debatt om enkelte miljøvernsgrupper, og viktigheten av å kunne ha to ting i hodet samtidig. Ja, vi må ta vare på miljøet, men vi kan ikke sitte på vår hvite hest i vesten og se ned på all industrivirksomhet i utviklingsland. Fattigdom er ikke kult.