The Financial Modelers’ Manifesto

Jeg kan verken Dungeon&Dragons, har mattemedaljer eller går med rynkefrie skjorter. Allikevel virker det moro å være en quant.

I morges har jeg lest om modeller i matematisk finans. Etter å ha gjort en oppgave i matematisk finans i et av emnene jeg tar denne våren på UiO om matematisk finans og simplex-algoritmen (INF-MAT 3370), der hovedoppgaven var å bevise at det ikke eksisterer noen arbitrage hvis og bare hvis det finnes en risikonøytral sannsynlighetsmål (fritt oversatt fra risk neutral measure, og gud vet hva dette egentlig betyr), har jeg fått sansen for anvendt matematikk. I går fant jeg et tidsskrift som introduserte meg for ordet quant: en som arbeider med matematisk finans.

Modeller som skal spre risiko, skille dårlige verdipapirer fra bedre eller vurdere om et firma er frisk eller dårlig går alle under betegnelsen matematisk finans. Etter å ha lest de første sidene i Emanuel Derman’s bok «My life as a quant» i morges, gav det videre mersmak. Også, i forbindelse med finanskrisen publiserte Derman sammen med Paul Willmott «The Financial Modelers’ Manifesto» som kritiserer de strukturerte finansproduktene alle har blitt så glad i det siste året. Deres hippokratiske ed faller i god smak. Tross alt, finansiell matematikk er ingen rakettvitenskap. Og ja, manifestet mimer «The Communst manifesto»:

I will remember that I didn’t make the world, and it doesn’t satisfy my equations.

Though I will use models boldly to estimate value, I will not be overly impressed by mathematics.

I will never sacrifice reality for elegance without explaining why I have done so.

Nor will I give the people who use my model false comfort about its accuracy. Instead, I will make explicit its assumptions and oversights.

I understand that my work may have enormous effects on society and the economy, many of them beyond my comprehension.

Hentet fra Emanuel Dermans blogg.

Nett er best?

«Kunnskapssøkeren med nettutgaven av leksikonet hjemme blir nødt til å gå inn i et annet rom, skru på pc-en, legge i cd-romen, vente på oppkobling og så lete seg frem til det han søker av opplysninger. En slik metode for kunnskapsinnhenting vil ganske raskt vise seg å være ubrukelig til praktiske formål, og derfor lagt bort i de tusen hjem.»

Leif Osvold (1998) skriver at leksikon fungerer best på papir.

Slik så Leif Osvold for seg hvordan det elektroniske leksikonet ville bli i sin artikkel «papir er best» fra 1998. Og det har kanskje ikke gått så bra for Store norske på nett, men å kalle nettleksikon for en flopp, fortoner seg noe surrealistisk i dag. For å sjekke en faktaopplysning må jeg ikke gå inn i naborommet: jeg har iPhonen i lomma. Den er allerede påskrudd, og selv om jeg skulle måtte gå til sekken for å hente laptopen: cd-rom har jeg ikke hatt på laptopen min de siste to årene. Oppkobling vet jeg knapt hva er, og å åpne wikipedia tar ikke mer enn 0.3 sekunder. Skal jeg dobbeltsjekke noe, kan jeg alltids klikket meg inn på caplex.no eller store norske for den del. I verste fall får jeg spørre om noen har referanser på twitter.

Nå var det på ingen måte slik da Osvold skrev innlegget sitt. Da var teknologien ny, og ikke like enkel å bruke som den er i dag. I dag har teknologien blomstret, og produkter som vi tidligere betalte i dyre dommer for i form av skrivebehandlingsprogrammer, er i dag gratisvare på internett. Og kanskje det mest fantastiske – de som tilbyr tjenestene gratis tjener allikevel penger!

Hva med aviser?
Aviser ser kanskje noe av den samme trenden som leksikon har gjort: mer og mer skjer på nettet. Det er ikke helt likt. Google sine produkter er ikke behandlet av ansatte som sitter og skriver artikler, og Google har langt flere brukere enn Dagbladet.no har. Man ser også flere svakheter ved den elektroniske distrubusjonen som gjør at papir kanskje foreløpelig er å foretrekke som avisform: det er slitsomt å lese på en dataskjerm, og der leserbrettene har kommet inn for å løse dette, er de fortsatt i nybegynnerfasen: mitt abonnoment på The Economist på Kindle er vanskelig å få en god oversikt over, og vanskelig å bla igjennom for et førsteinntrykk.

Allikevel ønsker jeg ikke å gjøre den samme tabben som Leif Osvold gjorde med leksikonet: å liste opp alle de feil teknologien har pr idag, for så si at den ikke kan utvikle seg. Heller ikke er det nødvendigvis lurt å høre på alle de som driver aviser i dag for å se om internettaviser kan ha noe for seg: det er ikke nødvendigvis de som er best på nett. Den tidligere kjempen på leksikon i Norge, Store Norske, måtte gi tapt på internett. Det er ikke sikkert, men kanskje dette også  er skjebnen til giganter i norske medier også. Det spørs om de kan tilpasse seg.

Kyllingbønder anklager svinbønder for å subsidiere driften deres

Debatten nå er riktignok mellom melkeprodusentene, men i et lite nostalgisk gjenblikk av hva jeg har skrevet tidligere får jeg meg til å kikke tilbake på et blogginnlegg fra min gamle blogg om sutrete bønder fra sommeren 2008:

Barn av bønder i et "selvforsynt gårdsbruk" langt oppe i fjellene i Ladakh.

I landbruksnorge er det tydelig full krig dem imellom. Vanligvis er det ikke bønder som klager på subsidieringen, men kyllingbonde David Koht-Nordbye mener han subsidierer svinebønder ved å få en lavere pris enn ham burde få lov til å ta. Har Koht-Nordbye noen gang tenkt på at det kan virke urettferdig at hele den norske befolkning subsidierer et stadig skadeskutt landbruk? Tydeligvis ikke, for hans neste uttalelse er om mulig enda mer på villspor:

«- Jeg jobber gratis for at folk skal få billig mat».

Med tanke på hvor mange villige bønder i utviklingsland som bare venter på å få komme inn på de norske markedene til det beste for både de og norske forbrukere vil jeg anbefale David å slutte med sin veldedighet til oss med èn gang – jeg vil ikke klage et sekund. Bønder har alltid vært for og imot subsidier og handelsreguleringer siden Norge ble et fritt land slik det selv passer dem. På 1800-tallet var Norge mye fattigere, og mange flere bønder var åpne for handel på tvers av grensene – til det beste for alle. Allikevel var for eksempel østlandsbøndene for tollbarrierer på korn fordi de ikke var like flinke på dette som vestlandsbøndene – som gjerne ville ha full handel med utlandet. Dette kan også sees i utviklingsland nå – hvor de fleste bøndene er for frihandel fordi det er til det beste for dem. Populismen leve lenge, men jeg vil alltid kjempe for det som er best for den svakeste (og alle): Fri handel.

Har vi råd til å sløse?

I dag skriver jeg om klima og klimatiltak i Dagsavisen. Du kan lese innlegget på Dagsavisen.no. Under følger førsteutkastet, som både er noe lenger, og ble skrevet før København-floppen var et faktum:

Har vi råd til å sløse?
Klimatoppmøtet i København er blitt beskrevet som årets viktigste internasjonale møte, der man skal forsøke å bli enige i et av det globale samfunnets vanskeligste oppgaver. Det ser ikke ut til at det går så bra. Kjernen i problemet er å få med seg utviklingsland, som også har en stor interesse av å fortsette sin velstandsvekst. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har, få mest klima for pengene og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi. Å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det Norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak. Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler. Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Det kan være problematisk. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk til en slik ordning. Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer: «Utslippene i EU er bestemt av mengden utslippstillatelser. Så lenge denne er gitt, er utslippene bestemt, helt uavhengig av ny produksjon av ren kraft». Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den null-endringen de grønne sertifikatene har, tror forskerne.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og europa. Dette er et farlig felt: toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Kjernen i problemet til København-toppmøtet er at utviklingsland ikke bare tenker på miljøutfordringene. Og det er nok ikke så rart: ‘Fremtidige generasjoner’ er kanskje ikke det mest nærliggende å tenke på når minstemann verken får skikkelig skolegang eller medisiner. Fattigdomsproblemene er fortsatt betydelige, men man har sett at veien ut av fattigdom for mange øst-asiatiske land er gjennom økt global handel. Der har den ekstreme fattigdommen blitt over halvert siden 1990. Derfor er det et paradoks at antiglobaliserings- og miljøforkjempere krever mer lokal produksjon av hensyn til miljøet og de fattige landene. Å fjerne nødvendig vekst til utviklingsland er nok ingen god strategi for å få de med på forpliktende kutt. Samtidig kan man betvile miljøgevinsten av dette. Mesteparten av det en banan slipper ut i klimagasser kommer fra bilturen hjem fra butikken. Transport er riktignok noe miljøfiendlig, men neppe et argument for å avslutte global handel.

Det er ikke i København den store klimaavtalen blir fremforhandlet. Den kampen er allerede tapt, og neppe på grunn av for mange ressurser til å løse problemet. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.

Laffer og Voodoo

Høyre argumenterte valgkampen med at lavere skatter fører til høyere skatteinntekter. Ved dynamiske effekter vil en skattelettelse gi en større  kake, og dermed skape såpass mange arbeidsplasser at de totale skatteinntektene blir høyere. Jens Stoltenberg parerte dette med å kalle det Voodoo-økonomi: valget er tross alt mellom «velferd eller skattelette til de rike». Og selv om lavere skatter er viktig for mye og mangt, må man nok si seg enig i Stoltenberg om Høyre og Unge Høyres voodoo-økonomi.

For Høyres teori om høyere skatteinntekter ved lavere skatter kommer fra den berømte Lafferkurven, som stammer fra den Nord-afrikanske økonomen (og altmuligmann) Ibn Khaldun,  og senere blitt beskrevet i «General Theory of Employment, Interest and Money» av John Maynard Keynes. Derimot var det Arthur Laffer som gjorde teorien offentlig kjent på 80-tallet. Lafferkurven tenker seg at dersom du øker skattesatsen gradvis, vil du etter et visst punkt få lavere skatteinntekter. Teorien kan visualiseres ved et ekstremtilfelle med 100% skatt, der ingen vil ha noe incentiv for å arbeide, og dermed vil det heller ikke komme inn noen skatteinntekter.

En enkel fremstilling av Lafferkurven. Hentet fra politicalbooks.wordpress.com

Spørsmålet da er selvfølgelig hvor denne grensen går, og det er her mange bruker teorien litt for enkelt. Selv om Høyre er noe uklare i sin tale, kan man tolke de i verste mening og tro at ved dagens skattetrykk vil skatteinntektene øke ved lavere skatt. Hittil er det lite bevis på at noe slikt stemmer, og så godt som alle økonomer er enig i at generelle skatter ikke er på «høyresiden av lafferkurven». Mange advarer politikere å ta noe slikt bokstavlig. Reagans budsjettsjef, David Stockman, skriver i Triumph of Politics:

«The whole California gang had taken [the Laffer curve] literally (and primitively). The way they talked, they seemed to expect that once the supply-side tax cut was in effect, additionalrevenue would start to fall, manna-like, from the heavens. Since January, I had been explaining that there is no literal Laffer curve.»

Lafferkurven forteller oss derfor mye om de dynamiske effeketene vi kan få ved å endre på skatten, men det er ganske stor enighet om at redusert skattesats ikke vil øke skatteinntektene. Derfor er det bare rett og rimelig at Høyre blir beskyldt for Voodoo-økonomi. Og det er synd, for hvis argumentene for lavere skatter i Norge skal reduseres til en dårlig løgn om hvordan staten får mer penger fra en reduksjon i skattesatsen, da blir det lite skattereduksjoner. Å redusere skatt er ikke bra fordi staten får mer inntekter. Å fjerne skatt er bra fordi det fører til at folk får mer innflytelse over egne liv, det gir mer spillerom for individer i samfunnet, men det oppfordrer også folk  til å arbeide mer for seg, sin familie og det de selv tror på. Kanskje blir ikke tapet i skatteinntekter så stor som SSBs analyser tilsier (de har ikke en dynamisk modell), men det blir mindre penger til stat. Og det er også gode nyheter for oss som mener at en skattepolitikk ikke skal maksimere inntekt til staten. At myndighetene ikke skal ekspandere og stadig dele penger utover til nye formål i en sosialdemokratisk shoppingstat.

– Fjern Norges tollmurer!

På Unge Venstres landsmøte har jeg foreslått en uttalelse som går på en norsk, unilateral handelsliberalisering. Debatten gikk i går. Den er revolusjonerenede i dens fokus bort fra WTO og mer på unilateral handelsliberalisering. Den gir et signal om at Unge Venstre ikke vil vente på internasjonale forhandlinger før en liberalisering av handelen skjer, men at man bør gjøre det nå.

Den sender også et signal om den merkantilistiske tanken om at eksport er bra, mens import er dårlig. Det er en helt nødvendig endring i oppfatningen blant verdens nasjoner for at friere handel og globalisering igjen skal få det momentum har hatt i etterkrigstiden.

Jeg håper alle som har stemmerett på Unge Venstres landsmøte skal vedta denne uttalelsen i morgen:

«Uttalelse til Unge Venstres Landsmøte 2009:

Fjern Norges tollmurer

Globalisering og handel har muliggjort at millioner av mennesker har handlet seg ut av fattigdom. Fri handel muliggjør at land utnytter sine komparative fortrinn som fører til en utvikling alle tjener på både gjennom en økt økonomisk levestandard og kortere avstand mellom verdens befolkning.

I etterkrigstiden har GATT og WTO fungert som en internasjonal arena med mål om redusere internasjonale handelsbarrierer. Med sine forhandlingsrunder har de bidratt til å åpne verdensmarkedene betydelig, og spiller også en stor rolle i avgjørelse av handelstvister.

WTO har derimot store svakheter ettersom det baserer seg på konsensus blant organisasjonens 153 medlemsland. Dette gjør at mange unntak og særordninger lages for at en runde skal gå igjennom. Det er også en tidkrevende prosess.

Unge Venstre mener Norge ikke kan vente på WTO for å åpne opp våre markeder mot resten av verden. Norge og EU må kutte egne handelsbarrierer uavhengig av de internasjonale handelsrundene. Slik åpner Norge opp for at alle land som vil handle med oss får lov, og begge landene vil tjene på dette i form av kjøp og salg av varer. «

‘Sosial dumping’ (?)

Hva er sosial dumping? Spørsmålet er kanskje ikke like lett å besvare som man først skulle tro. Er det å gi uakseptabelt lave lønninger til arbeidsinnvandrere, eller er det at norske lønninger ‘dumpes’ ned? Det som hvertfall er helt sikkert, er at det har noe med EU å gjøre. Et raskt søk i landets papiraviser opp igjennom tidene viser at ordet sosial dumping forekom før EU-avstemningen i 1994, og at det har eksplodert i bruk før-, og under øst-utvidelsen av EU. Siste år her er 2008. Første gang søkemotoren fant ordet var i 1985. Men det var ikke før i 1989 at det regelmessig var tilstede. (long shot: Berlinmuren og øst-tyskland?)

Hva skyldes at disse debattene kommer opp før avstemninger i EU? Er det da fagforeninger får en sterkere frykt for konkurranse fra utenlandsk arbeidskraft? Eller er det viktigere å drive solidaritetsarbeid når polske arbeidere kan risikere å måtte komme til Norge for å jobbe?

Antall avisoppslag om sosial dumping

My world is flat

Akkurat nå sitter jeg rundt et leirbål i tessungdalen, indre Telemark. Jeg hører sauer rundt meg, og lokalbefolkningen har en så brei dialekt at frøken brustad ville vært stolt. I dag har jeg padlet austbygdåa, en elv kjent blandt padlere som perlen av telemark. i tillegg til dette fikk jeg i kveld, ved leirbålet, en mail fra unge venstres hviterussiske samarbeidspartnere angående en rapport fra et felles prosjekt. Enda bedre, jeg kunne oversette hans erfaringer som var skrevet på russisk via babelfish, for så å lime dette inn i prosjektrapporten – alt sammen har foregått ved leirbålet! Det er på tide kalle seg internettifisert.

Etter den dyrebare erfaringen jeg fikk av å glemme igjen laptopen på hytta tidligere i sommer, bestemte jeg meg for å bli så lite avhengig av en bestemt maskin som mulig. Nå bruker jeg Google Docs dersom jeg skal skrive et dokument, e-posten min blir automatisk synkronisert med alle de maskinene jeg bruker oftest (den kan selvfølgelig også sjekkes på nettsider), og kalenderen min er nå på google sine hjemmesider, og lastes også ned til laptop og mobil. Det virkelige gjennombruddet var allikevel på fredag, da jeg gikk til innkjøp av den nye iPhonen – slik at jeg kan ha internett tilgjengelig så lenge jeg har mobilnett – til en pris selv en student kan ta seg råd til! Så etter å ha lest en stund i The world is flat av Thomas Friedman vil jeg gjerne hoppe på ordbruken hans: Im wireless and always in touch with friends from all over the world – I have been flattened.

Det er utrolig hva utviklingen av teknologi har gjort for oss mennesker. Å ordne til rette de instutisjoner i samfunnet slik at både du og jeg kan strekke oss stadig lengre etter det vi vil ha, er noe av det viktigste liberalismen kan bidra med. Slik kan den legge til rette slik at mennesker kan leve sine ønskede liv: som aksjemegler, sauebonde i tessungdalen eller padlende i samme dal. I en tid hvor sosialister forsøker å latterliggjøre frie markeder, roper land som India og Hviterussland etter mer handel som en del av løsningen på krisen. Globaliseringsmotstandere blir stadig svakere og forsøker å bruke finanskrisen som et siste argument mot frihandelen til ingen nytte – godene med en flat og globalisert verden har aldri før vært tydeligere, og de blir bare tydeligere.

Diskriminering for enhver pris

Ingen er for diskriminering. Forskjellsbehandling av mennesker er noe det moderne mennesket mener hører fortiden til. Slikt skal bort: rase-, hud-,  og kjønns-diskriminering er ting som hører til huleboermennesket, vil noen hevde. Jeg er selvfølgelig enig.

Allikevel ser det ut til at stadig flere praksiser går inn under begrepet diskriminering. Under slagordet universiell utforming betegner Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) stadig flere praksiser som diskriminerende. I Aftenposten i dag: ei svaksynt dame som trenger en lydbasert bankkalkulator. LDO hevder det er diskriminerende at hun skal betale mer for kalkulatoren fordi hun bare ønsker å gjøre det samme som alle andre – betale regninger på internett.

Et altfor utvidet diskrimineringsbegrep
Det er betenkelig å utvide begrepet såpass. Hun ber om en helt annen tjeneste av banken, et system som koster mer. Det blir derfor feil å hevde at noe slikt er diskriminering. For Likestillingsombudet derimot, skal ikke økonomiske faktorer spille noen rolle, noe de også viste da de ønsket at ingeniører og sykepleiere skulle ha samme lønn på grunnlag av utdanningsnivå – arbeidsmarkedet spilte ingen rolle.

For å gå tilbake til saken: Sjefen selv i Sparebanken Øst sier det godt: «i utgangspunktet ønsker vi ikke å kryssubsidiere produkter. (…) Prisen er basert på bankens reelle kostnader på brikken, og de må banken få dekket». For å si det enkelt, den vanlige kalkulatoren og hørselskalkulatoren er to forskjellige produkter for banken – nettopp slik frisører tar forskjellig pris på kvinner og menn.

Hvem skal så betale?
Å kreve at banken skal måtte betale ekstra for funksjonshemmedes dyrere løsninger er et skadende inngrep i markedet. Dersom banken fikk mange hørselskadede ville det svekket konkurranseevnen deres og de ville tapt i konkurransen med andre banker.

Hvis hun har råd, bør hun betale det selv. Det er ingen grunn til å gi bistand til noen som klarer seg uten den. Hvis hun ikke klarer det bør man heller rope på frivillige og myndigheter, slik at de kan støtte henne økonomisk. Da blir alle kostnadene synlige, og i siste tilfellet vil den økonomiske byrden for hørselskalkulatoren fordeles utover hele befolkningen istedenfor bare bankkundene.

Moralen på visa vil kanskje være: dersom myndighetene ønsker å forbedre levevilkårene til en person, bør de fokusere på å øke kjøpekraften til denne personen. Slik sikrer man et mest mulig nøytralt og diskrimineringsfritt (for bankene) marked hvor særstilte kostnader blir gitt direkte til de som trenger det – og ikke gjennom avanserte regler.

Ku-kunst

Tine inviterer alle til å lage sin egen litago-ku på nettsidene sine i et ledd for en ny kampanje. Pirate Bay-kua ligger på topp med over hundretusen «kudos», eller stemmer om man vil. Jeg har laget en med politisk motiv, og hittil har den ikke blitt klassifisert som verken provoserende eller støtende slik at den kan slettes av Tine. For å kunne få denne kua produsert i ekte plast eller papp trenger jeg flere kudos, for jeg tviler på at meierigigantens jury noen gang vil kåre min ku verdig en produksjon (dette er den andre måten å få produsert den på). I skrivende stund har jeg kun fått inn 5 kudos, så da er det inn og stem som gjelder!

God sommer!

Mitt bidrag til ku-kunsten