Store demonstrasjoner i Minsk

I kveld har det vært store demonstrasjoner i Minsk som følge av presidentvalget som har vært i dag. Det har vært beskyldt for å være udemokratisk. Unge Venstre har hatt fire personer tilstede, og under følger en rask sammendrag av hva vi har sett i kveld. Se også twitterbrukeren min for den løpende oppdateringen vi har hatt i kveld. For mer informasjon om selve valget og situasjonen, se nrk.no, dagbladet.no eller bbc.com. (Denne bloggposten sier ikke så mye om det generelle spørsmålene om valget).

Klokken åtte lokal tid (kl 19 norsk tid) var den planlagte demonstrasjonen godt i gang på oktoberplassen i Minsk sentrum. Det ble stadig flere mennesker, folk var ved godt humør og ropte slagord som «frihet, frihet, frihet» og liknende.

Første tegn på vold var da det ble meldt at en av kandidatene og hans følge ble avskjæret av politi da de forsøkte å slutte seg til den store demonstrasjonen på oktoberplassen. Politiet hadde brukt batonger og sjokkgranater mot demonstrantene, hvor flere ble skadet.

I halv ti tiden (2030 norsk tid) begynte folkemengden å bevege seg mot Uavhengighetsplassen. Her fortsatte demonstrasjonene. Vi blir stående noe bak hoveddemonstrasjonen på et lite plattå ved kirken. Halv elleve (2130 norsk tid) kom de første tegnene på aktivt politi: rundt 100 opprørspoliti løp inn foran demonstrantene. De ble møtt med buing. Noen ble fraktet ut av demonstrasjonen med journalister følgende etter. Vi forstod aldri hvem dette var. Noe senere kommer enda flere politistyrker inn. De stiller seg foran demonstrantene, og begynner å dytte de bakover. Den velkjente dunkingen på skjoldet med batongen gjør at mange forlater plassen. Så begynner de å rykke raskt frem. En hær av politifolk, kanskje 400, rykker inn fra en sidegate. Mange begynner å løpe, og vi slår følge. På veien bort kjører fem busser lastet med mer politi forbi oss i retning demonstrasjonen. Disse bussene har i ettertid blitt brukt til å fengsle mange demonstranter (som nå er arrestert).

Vi satt oss på en restaurant i nærheten. Så ringte vi opp flere av de vi kjenner, alle ser ut til å være i orden. Litt senere får vi vite at Uavhengighetsplassen ble ryddet og det har pågått store massearrestasjoner. Vi går videre til hotellet, som vi sitter på nå, og forsøker å følge med på hva som skjer. Vi har fått melding om at vi ikke vet hvor en av våre folk er.

Følg med på hash-tag’ene #electby , #belarus, #ploscha for live oppdatering fra Minsk. Mye informasjon som er ute, men også mye som motsier hverandre.

The Nobel Peace Prize where it should be

Congratulations to Liu Xiaobo. China and Obama: that prize is none of your business.

Vi kan hvis vi vil

Ungdom mot EU har, ifølge nettsiden deres, tre hovedargumenter for at Norge ikke bør bli medlem i EU:

• Miljø
• Solidaritet
• Folkestyre.

Under miljø kritiseres EU for å være for økonomisk vekst. Det står videre at Norge ikke nødvendigvis vil føre en mer miljøvennlig politikk, men vi har muligheten, hvis vi vil.

Under solidaritet kritiseres EU for å undertrykke fattigere land med sin handelspolitikk. Igjen kan Norge alliere seg med de fattigere landene for en mer solidaisk politikk, hvis vi vil.

Altså gjøres ingen av de to hovedargumentene til Ungdom mot EU i Norge i dag, og mange vil kanskje hevde at EU til og med gjør det bedre enn Norge. Da står bare folkestyre-argumentet igjen, som ikke er uproblematisk for de som er for lokalt selvstyre, men dette fortjener et blogginnlegg for seg selv. Nytt forslag til slagord i forslagskassen til Ungdom Mot EU:

Norge kan bli bedre enn EU, hvis vi vil

Å streve for samfunnet

Hvorfor studerer man? Skal man tro en elev som nettopp gikk ut av videregående skole med topp karakterer i dagens Si ;D, er det for samfunnet sin del: «Alt jeg sitter igjen med er en bok om noe jeg faktisk ikke interesserer meg for» er hvordan eleven reagerer på at hun bare har fått en bok om norsk folkehistorie som belønning etter tretten års strev og slit for samfunnet. Mange stundenter er ikke veldig annerledes. Krav om høyere studiestipend, flere studentboliger og bedre vilkår for studenter følges med argumentasjon for at høyt utdannede mennesker bidrar mer til samfunnet, og at de derfor gjør samfunnet en tjeneste ved å studere.

Hvorfor studerer man? Er det for å oppfylle sin plikt til samfunnet, eller er det fordi studenten søker etter egen kunnskap for kunnskapens del, forståelse av verden rundt seg og kanskje en interessant karriere?

Har jeg misforstått hvorfor man studerer?

The Financial Modelers’ Manifesto

Jeg kan verken Dungeon&Dragons, har mattemedaljer eller går med rynkefrie skjorter. Allikevel virker det moro å være en quant.

I morges har jeg lest om modeller i matematisk finans. Etter å ha gjort en oppgave i matematisk finans i et av emnene jeg tar denne våren på UiO om matematisk finans og simplex-algoritmen (INF-MAT 3370), der hovedoppgaven var å bevise at det ikke eksisterer noen arbitrage hvis og bare hvis det finnes en risikonøytral sannsynlighetsmål (fritt oversatt fra risk neutral measure, og gud vet hva dette egentlig betyr), har jeg fått sansen for anvendt matematikk. I går fant jeg et tidsskrift som introduserte meg for ordet quant: en som arbeider med matematisk finans.

Modeller som skal spre risiko, skille dårlige verdipapirer fra bedre eller vurdere om et firma er frisk eller dårlig går alle under betegnelsen matematisk finans. Etter å ha lest de første sidene i Emanuel Derman’s bok «My life as a quant» i morges, gav det videre mersmak. Også, i forbindelse med finanskrisen publiserte Derman sammen med Paul Willmott «The Financial Modelers’ Manifesto» som kritiserer de strukturerte finansproduktene alle har blitt så glad i det siste året. Deres hippokratiske ed faller i god smak. Tross alt, finansiell matematikk er ingen rakettvitenskap. Og ja, manifestet mimer «The Communst manifesto»:

I will remember that I didn’t make the world, and it doesn’t satisfy my equations.

Though I will use models boldly to estimate value, I will not be overly impressed by mathematics.

I will never sacrifice reality for elegance without explaining why I have done so.

Nor will I give the people who use my model false comfort about its accuracy. Instead, I will make explicit its assumptions and oversights.

I understand that my work may have enormous effects on society and the economy, many of them beyond my comprehension.

Hentet fra Emanuel Dermans blogg.

Nett er best?

«Kunnskapssøkeren med nettutgaven av leksikonet hjemme blir nødt til å gå inn i et annet rom, skru på pc-en, legge i cd-romen, vente på oppkobling og så lete seg frem til det han søker av opplysninger. En slik metode for kunnskapsinnhenting vil ganske raskt vise seg å være ubrukelig til praktiske formål, og derfor lagt bort i de tusen hjem.»

Leif Osvold (1998) skriver at leksikon fungerer best på papir.

Slik så Leif Osvold for seg hvordan det elektroniske leksikonet ville bli i sin artikkel «papir er best» fra 1998. Og det har kanskje ikke gått så bra for Store norske på nett, men å kalle nettleksikon for en flopp, fortoner seg noe surrealistisk i dag. For å sjekke en faktaopplysning må jeg ikke gå inn i naborommet: jeg har iPhonen i lomma. Den er allerede påskrudd, og selv om jeg skulle måtte gå til sekken for å hente laptopen: cd-rom har jeg ikke hatt på laptopen min de siste to årene. Oppkobling vet jeg knapt hva er, og å åpne wikipedia tar ikke mer enn 0.3 sekunder. Skal jeg dobbeltsjekke noe, kan jeg alltids klikket meg inn på caplex.no eller store norske for den del. I verste fall får jeg spørre om noen har referanser på twitter.

Nå var det på ingen måte slik da Osvold skrev innlegget sitt. Da var teknologien ny, og ikke like enkel å bruke som den er i dag. I dag har teknologien blomstret, og produkter som vi tidligere betalte i dyre dommer for i form av skrivebehandlingsprogrammer, er i dag gratisvare på internett. Og kanskje det mest fantastiske – de som tilbyr tjenestene gratis tjener allikevel penger!

Hva med aviser?
Aviser ser kanskje noe av den samme trenden som leksikon har gjort: mer og mer skjer på nettet. Det er ikke helt likt. Google sine produkter er ikke behandlet av ansatte som sitter og skriver artikler, og Google har langt flere brukere enn Dagbladet.no har. Man ser også flere svakheter ved den elektroniske distrubusjonen som gjør at papir kanskje foreløpelig er å foretrekke som avisform: det er slitsomt å lese på en dataskjerm, og der leserbrettene har kommet inn for å løse dette, er de fortsatt i nybegynnerfasen: mitt abonnoment på The Economist på Kindle er vanskelig å få en god oversikt over, og vanskelig å bla igjennom for et førsteinntrykk.

Allikevel ønsker jeg ikke å gjøre den samme tabben som Leif Osvold gjorde med leksikonet: å liste opp alle de feil teknologien har pr idag, for så si at den ikke kan utvikle seg. Heller ikke er det nødvendigvis lurt å høre på alle de som driver aviser i dag for å se om internettaviser kan ha noe for seg: det er ikke nødvendigvis de som er best på nett. Den tidligere kjempen på leksikon i Norge, Store Norske, måtte gi tapt på internett. Det er ikke sikkert, men kanskje dette også  er skjebnen til giganter i norske medier også. Det spørs om de kan tilpasse seg.

To nye år i liberal kamp for demokratiet i Hviterussland

Det ble en sen kveld i går, men til slutt klarte vi det. En toårig søknad til LNU om videre støtte til Unge Venstres Hviterusslandprosjekt ble levert før fristen i går kveld gikk ut. Den er fullspekket med arrangementer og aktiviteter. Jeg ser frem til to nye år med mange gode seminarer, debatter og ikke minst å møte mange nye venner og ildsjeler som risikerer å miste jobben, bli fratatt studieplass eller havne i fengsel i sitt arbeid mot et liberalt og demokratisk Hviterussland.

I am inspecting a Soviet tank in Belarus at a memorial outside Minsk.

Hentet fra beskrivelsen av prosjektet:

«The Young Liberals project in Belarus aims at promoting democratic youth organizations in Belarus, aid them in their struggle for democracy and freedom, educate them in the proper functioning and organization of politically engaged youth groups, and further the understanding of the situation and challenges in Belarus among Norwegian youth, both inside and outside of our organization.

Belarus is considered to be one of the last dictatorships in Europe, and is ruled in an authoritarian manner by Lukashenko and his security apparatus. Opposition youth groups promoting freedom and democracy exists, but they are divided, weak, and frequently poorly organized. Overcoming the control of the Belarusian KGB and other state organs, and repudiating the propagandist lies of the regime is a major challenge. The primary aim of our project is to use our organizational skills and experience to educate and cooperate with the Belarusian youth opposition to function more effectively. This education includes topics such as organizational structure and culture, conflict resolution within organizations, effective outreach to youth to capitalize on their idealism and enthusiasm, and how to campaign in difficult conditions to create an understanding of the oppositions political goals and ideals amongst the wider population.

Organizations in Belarus operate within a very difficult legal framework and frequently run into problems with the authorities. This raises the bar for people who are considering actively joining youth organizations, and creates a number of other challenges when it comes to running the organizations on a day-to-day basis. Our presence in Belarus and the assistance we can give to our partner organizations create new opportunities that otherwise would not be there, and helps young people take active part in organizational life to influence their current situation and their future.»

Kyllingbønder anklager svinbønder for å subsidiere driften deres

Debatten nå er riktignok mellom melkeprodusentene, men i et lite nostalgisk gjenblikk av hva jeg har skrevet tidligere får jeg meg til å kikke tilbake på et blogginnlegg fra min gamle blogg om sutrete bønder fra sommeren 2008:

Barn av bønder i et "selvforsynt gårdsbruk" langt oppe i fjellene i Ladakh.

I landbruksnorge er det tydelig full krig dem imellom. Vanligvis er det ikke bønder som klager på subsidieringen, men kyllingbonde David Koht-Nordbye mener han subsidierer svinebønder ved å få en lavere pris enn ham burde få lov til å ta. Har Koht-Nordbye noen gang tenkt på at det kan virke urettferdig at hele den norske befolkning subsidierer et stadig skadeskutt landbruk? Tydeligvis ikke, for hans neste uttalelse er om mulig enda mer på villspor:

«- Jeg jobber gratis for at folk skal få billig mat».

Med tanke på hvor mange villige bønder i utviklingsland som bare venter på å få komme inn på de norske markedene til det beste for både de og norske forbrukere vil jeg anbefale David å slutte med sin veldedighet til oss med èn gang – jeg vil ikke klage et sekund. Bønder har alltid vært for og imot subsidier og handelsreguleringer siden Norge ble et fritt land slik det selv passer dem. På 1800-tallet var Norge mye fattigere, og mange flere bønder var åpne for handel på tvers av grensene – til det beste for alle. Allikevel var for eksempel østlandsbøndene for tollbarrierer på korn fordi de ikke var like flinke på dette som vestlandsbøndene – som gjerne ville ha full handel med utlandet. Dette kan også sees i utviklingsland nå – hvor de fleste bøndene er for frihandel fordi det er til det beste for dem. Populismen leve lenge, men jeg vil alltid kjempe for det som er best for den svakeste (og alle): Fri handel.

Venstres Liberalitet

«Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i» konkluderer jeg i  Venstres medlemsblad, Liberal. Etter valgnederlaget til Venstre skrev jeg meg opp noen tanker, og som ikke rakk utgaven rett etter valget, men ble publisert nå.  Bedre sent enn aldri:

«3.9% er et slag i ansiktet. Ingen tvil. Etter å ha brukt mye tid på å snakke Venstres politikk og vært i utallige skoledebatter, er det ingen god opplevelse å starte med en dårlig valgdagsmåling for så at det kun går nedover utover kvelden. Da vi entret et utested senere på kvelden vardet liten vits i å ta den siste gravølen der, puben var alleredeoverfylt av gledesrusede Arbeiderpartifolk. Men nok syting.

Det ligger nok en god del sannhet i Lars Sponheims påstand om at velgere taktisk stemte Arbeiderpartiet fordi de var redd for Fremskrittspartiet, samtidig som det nok ligger like mye sannhet i at endel taktisk stemte Høyre for å sikre en borgelig regjering. Således havnet Venstre i den forferdelige skvisen der man ikke var en del av den ene eller andre løsningen. Å være et sentrumsparti i enblokk-valgkamp har aldri vært en god posisjon.

Derimot er det viktig å ta med seg at Venstre ikke bare kan skylde på en blokk-valgkamp. Politikken må selvfølgelig også ta sin del. Og man må nok ta tak i det faktum at ytterst få har noe spesifikt imotVenstre. De aller fleste synes Venstre er et godt parti, men klarer ikke helt å identifisere seg med det. Altfor ofte havner Venstre i en klemme. Det er vanskelig å få frem budskapet «litt friskoler» eller «litt landbruk». Eller for den saks skyld; «litt EU». Venstre er et parti med lange tradisjoner, og ofte kan disse virke forvirrende for velgerne nettopp fordi de gir noen uklare og populært kalt «vingle»-standpunkt. Samtidig er jeg særdeles stolt over mange av de saker Venstre skiller seg ut i: En liberal og human asylpolitikk, et kraftig engasjement for miljøet samtidig som et ønske om et næringsvennlig samfunn som oppfordrer til entreprenørskap og nye løsninger på gamle problemer. Det er slikt politikk som må formes i Venstre. Partiet må rendyrke sin liberalitet, og på den måten tørre å støte noen fra seg samtidig som den trekker andre til. Og som en symboleffekt: Partiet må forkaste sin bruk av ord som sosialliberal. Ikke fordi man skal kutte det sosiale i politikken, men fordi det viser en frykt for å ikke satse fullt på en liberal tradisjon, som i høyeste grad også er sosial i sitt vesen.

Det blir feil å bevege seg, som Sponheim har hintet om, over Youngstorvet til Arbeiderpartiets høyborg. Dersom Venstre skulle ønske å kompromittere såpass mye med sin politikk for å inngå regjeringsmakt er det bedre å holde seg unna regjeringslokalene. Et rent underparti av Høyre vil heller aldri kunne gi høy oppslutning. Venstres sentrumsposisjon kan fungere som en garantist mot de illiberale ideer uansett farge på utspillet: en uansvarlig, offentlig pengefest eller en allergi mot å tenke nytt i offentlig sektor. Venstre må snakke politikk og erobre den nisjen liberal politikk har i det norske samfunnet. Velgerne må forstå at en stemme på Venstre vil være en stemme på Venstres politikk: På et liberalt grunnsyn med en fordomsfri innvandringspolitikk og en grønn markedsøkonomi. Ikke på et tvilerstandpunkt som alle er litt enig i.»

Har vi råd til å sløse?

I dag skriver jeg om klima og klimatiltak i Dagsavisen. Du kan lese innlegget på Dagsavisen.no. Under følger førsteutkastet, som både er noe lenger, og ble skrevet før København-floppen var et faktum:

Har vi råd til å sløse?
Klimatoppmøtet i København er blitt beskrevet som årets viktigste internasjonale møte, der man skal forsøke å bli enige i et av det globale samfunnets vanskeligste oppgaver. Det ser ikke ut til at det går så bra. Kjernen i problemet er å få med seg utviklingsland, som også har en stor interesse av å fortsette sin velstandsvekst. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har, få mest klima for pengene og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi. Å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det Norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak. Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler. Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Det kan være problematisk. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk til en slik ordning. Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer: «Utslippene i EU er bestemt av mengden utslippstillatelser. Så lenge denne er gitt, er utslippene bestemt, helt uavhengig av ny produksjon av ren kraft». Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den null-endringen de grønne sertifikatene har, tror forskerne.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og europa. Dette er et farlig felt: toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Kjernen i problemet til København-toppmøtet er at utviklingsland ikke bare tenker på miljøutfordringene. Og det er nok ikke så rart: ‘Fremtidige generasjoner’ er kanskje ikke det mest nærliggende å tenke på når minstemann verken får skikkelig skolegang eller medisiner. Fattigdomsproblemene er fortsatt betydelige, men man har sett at veien ut av fattigdom for mange øst-asiatiske land er gjennom økt global handel. Der har den ekstreme fattigdommen blitt over halvert siden 1990. Derfor er det et paradoks at antiglobaliserings- og miljøforkjempere krever mer lokal produksjon av hensyn til miljøet og de fattige landene. Å fjerne nødvendig vekst til utviklingsland er nok ingen god strategi for å få de med på forpliktende kutt. Samtidig kan man betvile miljøgevinsten av dette. Mesteparten av det en banan slipper ut i klimagasser kommer fra bilturen hjem fra butikken. Transport er riktignok noe miljøfiendlig, men neppe et argument for å avslutte global handel.

Det er ikke i København den store klimaavtalen blir fremforhandlet. Den kampen er allerede tapt, og neppe på grunn av for mange ressurser til å løse problemet. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.